Du kan ikke bare gå ut i skogen med et fancy kamera og forvente at blinkskuddene skal fylles opp på kortet sånn som du fyller vann i en kopp. Mange av de beste bildene eller filmscenene kommer som resultat av planlegging, tilrigging og venting.
Noen ganger lønnes strevet med optimale forhold. Likevel vil de fleste bildene eller filmsnuttene være ubrukelige, og du bruker lang tid i etterkant til å velge ut bilder på bakgrunn av fortelling, farger, lys og komposisjon.
Fortsett å lese…
Det er ikke slik at det alltid spretter dyr og fugler rundt kamuflasjen. Hva gjør fotografen i timesvis mens han venter? Jeg har som utgangspunkt at kreativiteten blomstrer best dersom det settes opp klare rammer. Kamuflasjeteltet, et fastmontert kamera og en gitt lokasjon er slik en ramme.
Derfor benytter jeg disse timene i stille venting til å leite etter motiver. Kan det finnes noe vakkert eller interessant fra min faste post?
Her er et knippe slike bilder fotografert i en gammel beverdam.
—
Mammals or birds doesen’t actually seek to pose in front of my camo. So what do I do while I’m sitting there, waiting, for hours? I believe that creativity flourish within clear framing. The camo, the mounted camera and a given location is such a framing.
So, what I do then is to turn the camera in various positions in order to spot any beautiful or interesting scene.
Here are some photos taken under these conditions.
Magne
Jeg håper du som kommer
er av den ydmyke typen,
som tråkker forsiktig
lager lite lyd
og ikke bryter grener
uten grunn.
Jeg håper
du
som kommer hit
ser for deg
at dine barn,
dine barnebarn
kommer og står stille
når de ser grevlingen
lunte forbi.
setter seg i mosen
og sitter lenge,
lenge.
koser seg ved et lite bål
og mister oversikten
over hva tid er.
lar hånda stryke
over mosegrodde stammer
mens små solstråler
streifer bakken.
kjenner lukten
av våt jord
om våren.
har glede
av å følge dyretråkk
der stiene mangler.
Jeg håper.
—
If you enter this forest
I hope you are a humble one,
who walks carefully
without noise,
and who doesn’t break any branches
for no reason.
I hope that you imagine
that generations to come
will be standing still
watching
the badger passing by.
will be sitting in the moss
for a long, long
time.
will be warmed by a fire
losing the concepts of time.
will be stroking the moss-clothed trunks
with the palm of their hands,
while beams of sunlight
hit the ground.
will be smelling the scent
of wet soil
of springtime.
will be happy to follow
the deer’s trails,
where no human trails
exist.
I just hope.
[soundcloud url=»http://api.soundcloud.com/tracks/41039024″ iframe=»true» /]
Magne
Since early spring 2008 I’ve spent more and more time in the woods – all by myself. And even more I have realized that it has been some way for me to be coming home again. What is «Coming home» all about? you might ask? Well, let’s start from the beginning.
As a kid living in the small village Valle in Setesdal, Southern Norway, I spent hours and hours alone in the woods birding. At the age of 12 to 16 i went out for two, three or four hours about two or three times a week. You can imagine I’ve recorded tons and loads of impressions in my young mind! When we moved to Arendal (town) when I was sixteen, I brought my interest with me and shared it with some of my new friends.
Then, when I had my duty-service in the army, I bought my first SLR-camera with a vivitar-lens 75-250mm with a 2x extender. But I never got any really sharp images as the equipment was too old and unstable. It was anyway good enough to give me images that I could use as reference for drawing. All through these years and even earlier I have constantly been drawing and painting – wild birds of course!
So, what about «coming home»? About a year ago, in winter 2009/10 i bought my very first DSLR-camera, and also a lens for bird-photographing. Then all of a sudden I got the possibility to act like some grain longing for water and sun to grow! As long as I have a long visual artistic career – so I know this and that about images – and I could use this new equipment in the woods, I’ve produced far more satisfactory photos than I would ever have imagined prior to this.
When I’m wandering in the woods with my camera nowadays, I just want to keep wandering. All the images from my childhood and youth come streaming and streaming. When I’m not out, I’m longing for it. So my true home is in the woods!
willow tit
The Willow Tit is by far my fovourite amongst birds. During the freezing cold winters of the mountains and deep forrests in Norway, this little fellow keeps warm enough to survive on grain and insects it has collected during the warmer seasons. It’s really unbelievable, and it fills me with warm wonders of nature! Of course this is not the only species that can survive these harsh conditions, but for me it has become the very icon of this survival.
The photo isn’t too good or sharp, but it was the only one I had for this purpose.)
Granmeisa er uten sidestykke min favoritt blant fugler. Gjennom ekstreme vinterlige forhold overlever denne lille fuglen ti, tyve og trevde kuldegrader på frø og insekter den har samlet i løpet av sommern og høsten. Jeg fylles med varm undring over naturens undere! Selvsagt er den ikke alene om å overleve disse harde betingelsene, men for meg har denne lille fuglen blitt selve symbolet på overlevelsesevne.
(Fotoet er ikke skarpt eller godt, men det var det eneste jeg hadde liggende som illustrasjon for anledningen.)
—
Siden tidlig vår 2008 har jeg stadig brukt mer tid i skogen – helt alene. Og det har blitt tydeligere og tydeligere at dette har vært som å komme hjem for meg. – Så hva handler det å komme hjem egentlig om? spør du kanskje. La oss starte fra begynnelsen.
Som gutt hadde jeg noen år av oppveksten min i Valle i Setesdal. Da brukte jeg å være ute i skogen i timesvis alene mens jeg kikket på fugl. Fra jeg var 12 til 16 var jeg ute alene i to, tre eller fire timer alene to eller tre ganger i uka. Store mengder inntrykk ble festet i bevisstheten min – sterke inntrykk som skulle bli sittende hele livet! Da vi siden flyttet til Arendal som sekstenåring, tok jeg med meg interessen min og delte den med noen av mine nye venner.
Så skulle jeg i militæret, og jeg fikk kjøpt meg mitt første speilrefleks med ei stor, men godt brukt linse. Utstyret gav ikke muligheter for skikkelig skarpe bilder, men de funket som bakgrunn for tegninger og malerier av fulger. Gjennom hele oppveksten min har jeg hatt en like stor lidenskap for tegning og maling – særlig fuglebilder selvsagt!
Så, hva med dette “å komme hjem”? For et år siden, vinteren 2009/10, kjøpte jeg mitt første digitale speilreflekskamera (Nikon D5000) sammen med ei linse for fuglefotografering (Sigma 150-500mm). Med dette ble jeg som frøet som har ligget og ventet på sol og varme for å gro! Jeg har i alle disse årene hatt en kunstnerisk karriere også – så jeg har en del kunnskap om bilder generelt – og jeg kunne bruke dette nye utstyret i skogen. Med denne sammesmeltingen har jeg kunnet produsere mange flere bilder enn jeg noen gang ville tenkt på forhånd som samtidig er av en kvalitet jeg er fornøyd med.
Når jeg nå er ute I skogen med kameraet mitt, ønsker jeg bare å kunne være ute! Bildene fra barne- og ungdomsårene strømmer hele tiden på. Når jeg ikke er ute – lengter jeg etter det.
Så, når jeg er i skogen er jeg hjemme!
Magne