Jeg forsøker å male isen idet den begynner å gå i oppløsning. Det er vanskelig. Fargetemperaturen er krevende å bestemme. Noen steder er den nøytral lys og mørk grå, andre steder er den varm og jordfarget. Små smeltepunktet er spredt utover som små spetter. Sola kommer og går, kommer og går. Isen er ikke den samme i den varme gløden fra sola og under de blågrå skyene.
I det siste har jeg fundert litt over dette med isen som går i oppløsning. Mellom meg og deg kan det også danne seg is. Det er en kjent metafor. Men hvordan ser det egentlig ut når isen smelter?
Det ser ikke ut til at isen smelter like fort over det hele. Kanskje det begynner litt langs kantene, men så fryser det til igjen på kvelden og lange skarpe stråler skyter ut fra kanten. Morgenen kommer og sola tar tak igjen. De skarpe isstrålene fra i går blir rundere og etterhvert forsvinner de helt. Inne på isen danner det seg små pytter med smeltevann. Noen steder er disse gått over i skarpe råker. Hva er det som gjør at isen bryter sammen akkurat der?
En annen ting jeg legger merke til er hvor mørk isen er langs kantene. Faretruende på et vis. Den harde hvite isflata er betryggende, tross alt konkret og definert.