Himmelen speiler seg i vannet. Små bølger skjærer vannflata opp i mange fasetter. Fra mitt ståsted ser det ut som om de er vannrette.
Så stilner vinden og flata blir som et halvgjennomskinnelige speil. Sola kommer inn fra venstre – og isflaket – som ligger som en sperre lenger ute – stråler. Mot høyre avtar stråleglansen.
Jeg sitter med sola i ansiktet og maleplata er i skyggen. Den hvite plata er vesentlig mørkere enn alle de lyse fargene jeg ser på. Jeg har med meg en gråskala med trinnvise overganger mellom hvit og sort. Med den kan jeg bestemme hva som skal være bildets lyseste og mørkeste punkter, samt middelverdien. Så begynner oversettelsesarbeidet.
Det oppleves som et virvar, men jeg begynner med å lage en himmelfarge av ultramarin som jeg har dempet litt med brent umbra. Jeg tynner den ut med olje og terpentin, smører utover plata og tørker deretter av det meste. Tar en stor, bred kost og med sirkelbevegelser lager jeg fine strukturer slik at det blir en sammenhengende tekstur. Jeg har planlagt å male over med den mye mer potente brente umbrafargen for å skape bølgemønster og speilbilder av stammer fra skogen bak.
En sitronsommerfugl flagrer forbi. En grønnspett skriker og hamrer. Jeg maler. Sola steiker.
Alle farger, teksturer, strukturer, linjer, former legges nå fortløpende på. De vekslende vindene tvinger meg til å velge og memorere et bestemt punkt i tiden, og jeg funderer litt over hva et punkt i tiden er.
Maleriet pakkes ned og jeg sitter og ser en stund på vannet jeg nettopp malte, og jeg ser på de vakre stråene fra i fjor som bader i vannskorpen forgylt av lyset. Englehår.
Jeg skjønner jeg har oversett dem – at de var der hele tiden.