Tunge bein i store vinterstøvler. Tung sekk. Beina løfter meg stadig høyere i terrenget. Nikker til viltkamera langs ruta. Bregnene stenger enda ikke veien, men smågraner, rogn og bjørkeskudd tvinger meg i sikksak.
Med støvler bekymrer jeg meg ikke om bekken er bred. Trår bare uti. Først en gang, noen meter til og så neste. Steinene er løse i bunnen, men vannet rekker bare halvveis på støvleskaftet. Er det vintererler, eller kanskje bare linerler. Kan hende det er trepiplerke. De liker meg i hvertfall ikke der ved bekken. Hodet er ikke godt i dag. Øynene svir. Kveldstur på viljen. Knapt et grønt gresstrå.
Myra er alltid skummel. Beverne har gravd kanaler og det er vanskelig å orientere meg i den oversvømte labyrinten.
Kanoen treffer vannkanten og slipper moseteppet. I baugen ligger sekken.
Ett ben oppi og et på land. Skyver ut og dumper ned på tofta. Stikker åra rett ned, dypt, skyver bakover og lar den henge litt etter som en fiskehale. Lange buktende bevegelser.
Sola står høyt. Jeg ser at her vil den skinne ei stund. Litt inn fra siden. Et par timer, kanskje. Det gir meg arbeidsro.
Stokkene i vannet ligger stille. I slike småvann er det rene skulpturparken.
Jeg drar av den himmelblå ulltrøya. På ryggen er huden litt kjølig. Grønnspett.
Maler først himmelspeiling- og gjørmefarge. Går over til partiene der de sepiafargede røttene under vann gjøres blålige av himmelspeilinger over.
Det er et abstrakt mønster og spill av blågrå og neddempede.varme bruntoner
To røtter danser visst tango i det stille.
Paddene er ikke redde for meg lenger.