Jeg sitter på en liten holme i vannet.
Det er fri sikt. Av og til bølger som lager sebramønster av sollyset på bunnen, men jeg velger å male det når det er helt stille.
I direkte sollys er jeg helt avhengig av min lille gråskalaremse av papir. Den er laminert og tåler en del. Har vært en hjelp i mange malerier. Jeg holder remsa opp mot maleriet etter at jeg har malt det jeg tror skal være det mørkeste. I sollyset lyser umbrafargen en nydelig mørk brun. Når jeg holder remsa opp, ser jeg at den samsvarer med det nest mørkeste feltet, og i vanlig lys vil maleriet derfor oppfattes som nesten sort. Derfor tar jeg en klut og tørker av så den hvite bakgrunnen på plata lysner helheten. Jeg må lage en valørtrapp fra dette og ned til de mørkeste sprekkene i fjellet, skyggepartiene.
Trappen går mot det lyse også. Opp mot de lyse fjellpartiene som stikker over vann og bader i sollys. Likevel må dette ikke bli altfor lyst, for jeg må ha et sprang til høylysene der vannet glitrer når sola speiler seg i ørsmå brytninger langs de ujevne kantene til fjellet.
Det er et motiv uten særlig mange ledetråder, nesten abstrakt, så det er ikke gitt at det blir mulig å forstå hva motivet er uten at det står i kontekst med de andre maleriene.
For noen dager siden var jeg på et atelier til en kar som malte svære malerier av kjente fjelltopper i Norge. Bortsett fra hans omfattende bruk av indigo, kunne fort dette maleriet her ha noen av de samme kvalitetene og innholdet.