Denne uka har jeg vært kursleder for en gruppe lærerstudenter på UIA. De har arbeidet med animasjon. Nå vil du kanskje hevde at dette må være langt på siden av naturfoto, og det stemmer jo. Men jeg synes likevel det er relevant å ta med her nå, ettersom det er en viss kursvirksomhet som drives fra denne nettsiden for tiden.
I alle fall har svært hyggelige og motiverte studenter laget animasjonsfilm, og jeg har fått lov til å dele litt av arbeidet deres her.
Dette er et lite utdrag av filmen til Johanne, Cristhine, Mariell og Sigrun
This week I’ve been working with some students at Agder University in making animation-movies. This isn’t exactly any nature-subject, but since I am doing some courses these days, I think it will be proper to share some of it anyway.
This is just an excerpt from the movie made by the students Johanne, Cristhine, Mariell og Sigrun.
Meisene er svært utholdende og takler vår barske natur både elegant og praktisk. Reiser du rundt i de dype skoger finner du dem i faste flokker. På sensommeren og høsten samler de mat for lagring. På vinteren finner de igjen matelagrene.
Som alt ellers i naturen er det også her sånn at de ulike artenes særegenheter styrer deres oppførsel. I denne sammenhengen gjelder det valg av mat, lagringssted og kompaniskap.
Det varierer litt med hvilke meisearter som finnes i de ulike skogene. Typisk kan være blåmeis og kjøttmeis, som de fleste kjenner. I bynære områder er det ofte bare disse to artene. Drar du lenger til skogs, er det også vanlig å finne svartmeis, toppmeis og granmeis.
Det kan være mange fordeler for disse små å farte rundt sammen. Kommer det en spurveugle i deres vei, et ekorn, eller et annet truende dyr, kan de slå seg sammen og skremme vekk farene. Og for at de ikke skal komme fra hverandre, kaller de stadig på hverandre med sine små lokkelyder som er helt annerledes enn den yre vårsangen.
Du skulle muligens tenke at de ville konkurrere om maten og gå i veien for hverandre, men sånn er det ikke.
Ytterst på greinene finner du i første rekke svartmeisa, den minste av meisene. I tillegg til å ha den minste kroppen, har den også det smaleste nebbet. Jeg tok med dette bildet fordi det illustrerer situasjonen. Lille svartmeis er her selveste Goliat i forhold til maurene. Småkryp som fanges, drepes og klistres fast under små barkebiter og barnåler. Når vinteren kommer, finner den maten igjen fordi den leiter på samme type sted.
Lenger inne på greinene finner du toppmeis, kjøttmeis og blåmeis. De er litt større, har noe kraftigere nebb og finner og lagrer derfor maten under litt kraftigere barkebiter. De stakkars insektene får gjerne hodet revet av så det siver ut litt klebrig væske. Dette brukes til å lime byttet fast i sprekker og under barken.
