Jeg trodde det var liketil å dele døgnet i passelige biter og gjøre malerier av dem. Jeg trodde det var lettvint å møte landskapet oppmerksomt, under en tikkende klokke. Men hvert møte er besettende involverende. Hvert lille strå, hvert grønnskimrende blad, hvert eneste blink i vannspeilet. Så jeg legger bort…
Det går sannelig opp og ned. I går, torsdag, var jeg ute og malte og hadde en fin dag. Det meste gikk på skinner. Henimot tretiden kom Arve Henriksen med utstyr til dronefilming. Meget spennende! En flott avslutning med bål, kaffe og pølse ble det også tid til.
Maleriet er ikke en eksakt gjengivelse av motivet. Jeg forsøker å plukke ut elementer som er representative for det jeg møter. Jeg kan ikke male ethvert strå eller blad , så jeg forsøker å fange en slags essens; – Hva er dette som jeg har foran meg?
Hvis jeg mener å kjenne et menneske eller et fenomen godt fordi vi har brukt mye tid sammen, kan det likevel være på sin plass å skjerpe sansene, forsøke å nullstille gamle forestillinger og ta mitt møte med det på alvor. Kanskje oppdager jeg at det jeg trodde jeg visste,…
Er det slik at overflaten er viktig når et menneske møter et annet? Eller er det heller slik at overflaten er uvesentlig og at det er om å gjøre å komme hurtigst mulig på hverandres dyp? Hvor er inngangen når to mennesker møtes. Hva har dette med friluftsmalerier av vannspeil…
En svært travel uke har ført til litt sen publisering av tur nummer to. En meget strabasiøs tur der regnet bøttet ned. Da jeg kom hjem på søndag kveld (11. august) kjentes det som om jeg hadde tømt kroppen for alle tilgjengelige krefter.
Ei hinne avslører og skjuler, og tegninger finner og mister sin form. Et føyelig speil eller virvar av bølgende, brusende storm. Så fryser det til Og får sitt hvite dekke. Ei buktende linje, en kant, eller to eller tre og taktfast dryppende sne.
