Skildringer gjennom malerier, foto, video, lyd og tekst
Det var ikke så lett å male i dag. Formen var ikke den beste, og mot slutten hadde jeg ganske mye hodeverk. Likevel malte jeg. Likevel gikk jeg på tur etterpå. Likevel sovna jeg i solsteika. Likevel…
Noen ganger kan man bare gjøre noe likevel…
Magne
Det er symptomatisk for fasen jeg nå er i i livet; at jeg ikke helt klarer å tygge unna. Jeg har vært ute og malt noen malerier som jeg har underkjent og vaska ut igjen, og jeg har malt disse fem her som jeg tar med videre.
Mange ganger de senere årene har jeg hatt kreative og arbeidsrike perioder, andre ganger har det butta litt i mot. Nå jobber jeg lite igjen som lærer, og tida er mer tilgjengelig til det å være ute. Når jeg er ute, er det som om plagene i hodet risler ut av kroppen, og naturen oppsluker meg.
Så er det dette med tilstedeværelsen. Når jeg sitter ved vannet å forsøker å ta inn og feste det til maleplata – det jeg har foran meg – er det som at alt annet forsvinner. Jeg kan bli fortvila noen ganger fordi det er så vanskelig å få til slik jeg vil, men likevel er det fantastisk å ha noe slikt å gå så opp i.
Magne
Dette var i i utgangspunktet ikke en spesielt egnet dag for malerivirksomhet. Hadde det ikke allerede vært bestemt, hadde jeg heller ikke reist ut. Så hva er egentlig kunstnerisk inspirasjon? Etter min mening er det først og fremst hardt arbeid.
Fortsett å lese «Sjikt – bekkefar 08»
Vinterbekken har sin egen fargeskala og sitt eget uttrykk. Det er tidlig vinter, og den er fremdeles fri og løssluppen der den smyger seg mellom og under våt snø. De jernholdige steiner skaper et gyllent lys som stegvis dras mot det mørkegrå sorte. Små stryk og virvler kastes omkull og linjene leker med hverandre. I bakevjene samles skum og bobler. Innimellom slipper de seg sprekkeferdige videre og følger med i dansen .
Fortsett å lese «Sjikt – bekkefar 07»
Vannet er grunt i en liten skogsbekk, og du kan se steingrunnen klart i skyggen av skogen bakenfor. Så kommer skyer og teppelegger deler av den klare vannflata. Dypene sees ikke lenger. Til gjengjeld blir nye ting synlige, som vannhinnas sirkelkrusninger på overflata. På ett eller annet vis forklarer og forteller disse noe nytt om dybdene, men kanskje som en gåte. Det er komplekse systemer vi har å gjøre med. Jeg kan tro jeg har fått tak på det og ser det som det er. Brått er det likevel helt annerledes. Skyene er borte, så også den synlige vannhinna. Bare mysterier tilbake.
Fortsett å lese «Sky-speilinger»