Granmeisa er en svært vanlig fugl i de dype norske skoger og i innlandet generelt. Denne lille meisen vil likevel bli et hovedfokus for meg der jeg har installert meg ute i sørlandsskogen.
Hvorfor vie den så stor oppmerksomhet?
I tiden i Valle, da jeg som ung gutt brukte det meste av min fritid i skogen, kom denne fuglen til å representere selve overlevelsesevnen og -viljen som de ulike artene har i vår strenge arktiske kulde her nord. Jeg hang opp talg i store nett i skogen og hadde fine møter med den lille krabaten i bitende kulde. Denne lille kroppen holder over førti grader i kroppen, selv om gradestokken skulle krype under tretti. Det er et av de mange undere som naturen kan vise til.
Ettersom jeg reiste fra Valle til sørlandsbyen Arendal som femtenåring, ble bare minnene igjen.
På ny fikk jeg møte granmeisen ved Myklevatn på Brokkeheia i Setesdal, der min kones famile har hytte. Og i vinter toppet det seg da den tillitsfulle fuglen satte seg på hodet mitt mens jeg lokket den med lyd. Flott opplevelse!
En hel del individer har i vinter oppholdt seg på foringsplassen min i skogen, og det gir håp om å følge den i mer enn bare vintersesongen.
Fuglen hakker selv ut hull i en egnet morken stamme. Og slikt finnes det mengder av i området «mitt» 🙂
Gleder meg videre!
Magne
