Ny pust,
forhistorisk form.
Flyktige år blant skogens søyleganger.
—
En bjørkestamme.
Glatt, grov.
Fingre som følger faste furer.
Hud mot hud.
—
Tid.
Livsløp.
Aldring.
Magne
Skogens uro
Jeg trodde jeg hadde grublet meg ferdig.
Jeg ville bare gi meg hen til vått gress, tåkedis over vannene, brunstbrøl og insektsumming. Jeg ville høre knitrende tyrived og brusende kaffekjele. Jeg ville lukte regnet slik det lukter mot uttørret sommerskogbunn.
Men jeg fant dem også der. De dukket opp i tider jeg minst ventet dem. De kunne fange meg mens jeg smugkikket på vannymfenes morgenstell. Eller jeg ble var dem når jeg lyttet til toppmeisenes trillende toner.
Jeg ville la naturens veldige skjønnhet oversvømme meg, men jeg kunne ikke løpe fra meg selv.
Jeg endret perspektiv da jeg så gjennom konvekse og konkave glass. Da fikk det kjente og kjære nye betydninger. Fra en maurs ståsted er en meise en gigant, en effektiv jeger. Den river hodet av insektet slik at safta siver ut. Bruker den klebrige fukt som lim til å feste det arme kryp under en barkbit, for så haste avsted til neste offer. De lyse trillende toner er skingrende fanfarer gjennom grønt og brunt villnis.
Ute på myra svirrer nymfer og libeller. De er helikoptre med skarpe, stygge gripearmer, og de har stadige utfall mot ulykkelige forbipasserende.
Det er klart at innsikten om naturens råskap finnes et sted langt inne i tankenes grå labyrint, men jeg hadde håpet å slippe unna dem. Jeg ville ha fred og skogens ro.
Naturen kjenner ingen nåde, bare naturlige konsekvenser og instinkter.
Jeg tenker litt på Gud.
Jeg tenker på humanisme
Er det relevant?
Jeg tenker,
fordi jeg er meg.
Magne
Melankoli
Naturen er så ufattelig vakker. Farger og former formelig spruter mot deg dersom du har sansene åpne ute i skog og mark.
På overflaten er det bare pur glede og fryd.
Men under det hele gnager livshjulet sakte men sikkert. Liv og død er to sider av samme sak. Vi kan ikke se for oss døden dersom det ikke var for vår forestilling om livet – og vise versa.
Døden er ikke bare livets motsats, den er også livets forutsetning. Uten døden ville alt bare hopet seg opp i et ufattelig kaos. Ved døden reorganiseres stoffene til nytt liv.
Om høsten blir denne dobbeltheten så tydelig. Som alt annet skal også vi dø. Det er så vanskelig å ta inn over seg. Vi arbeider og kaver – strever og sliter – og håper at det i alle fall blir et minne om oss – et ekko tilbake.
Å spise – å bli spist.
Magne