Akvarell fra 2016
Jeg har alltid vært en optimist. Selv i de mørkeste perioder ser jeg først og fremst muligheter. Jeg ser gjerne sola, gjennom blafringen av et stearinlys i natten. Jeg argumenterer også for at det er best slik. Det gir maksimalt med energi og lykke.
Jeg sitter på hytta i fjellheimen. Jeg trenger en liten pust i bakken, som det heter. Det har gått omtrent to år siden jeg skjønte at jeg var syk med en svulst på hypofysen. Operasjon et drøyt halvår senere, og jeg har vel ikke tall på alle øyeblikk jeg har tenkt at, – Nå! Nå er jeg frisk igjen!
Så viser det seg gang etter gang at jeg har forvekslet stearinlyset med sola. – Hvorfor er jeg sliten nå!?
På tross av situasjonen de siste årene, har jeg gjennomført en kunst-master, to store separatutstillinger og oppnådd medlemskap i Norske Billedkunstneres forening, og jeg har hastet videre til neste kunstprosjekt. Skulle det være Natttfarger eller kanskje Trærnes teater?
Men så begynner altså kroppen å lugge igjen. Safta er borte og jeg kjenner meg bare så uendelig sliten, så trøtt, så trøtt.
Jeg tar et steg tilbake.
Det skal komme tider.
Jeg skal se lys igjen og være sikker på at det faktisk er sola jeg ser.
En tid uten tvil.