Etter å ha malt to mislykkede malerier som ikke blir vist fram, var det godt å få en tur som jeg har en god følelse med. Denne gang tok jeg ganske vellykkede prosessbilder, så om du leser videre kan du få innsikt i hvordan maleriet ble til – i tekst og foto.
Malaplata er hvit og den trenger et første strøk. Jeg har valgt å ikke male inn hovedformen på bladene i dette stadiet, noe som ellers er ganske vanlig, fordi jeg ønsket den speilblanke overflata så ren og klar som mulig. Først brukte jeg en stor pensel og maling uttynnet med terpentin og ørlite olje (for bindingens skyld). Øverst la jeg inn ultramarin blandet med brent umbra, og gikk gradvis nedover til at den nederste delen ble malt med brent umbra med litt ultramarin. Det hele ble glattet ut med en 5 cm bred kost.
Deretter malte jeg inn hvit i det første laget. Mer på toppen og stadig mindre nedover. Denne blandet seg dermed med laget under og fikk riktig farge. Dette laget ble også glattet ut med den samme brede kosten. Hele tiden har jeg passet på å ha så lite olje som mulig i malingen (mer terpentin), og jeg har malt så tynt som mulig. Dette er kun mulig med førsteklasses maling som er mettet på pigmenter, ellers blir det bare en glatt og umulig overflate å arbeide videre med.
På blandebrettet blandet jeg ferdig mange nyanser av grågrønne farger, noen varme og noen kalde og noen mørke og noen lyse. Bladene ble så plassert sånn omtrentlig der de skulle være, og de ble malt med ganske tørr og stiv pensel. Pigmentene overdøver det tynnet laget under.
Bildet er komponert veldig direkte. Jeg startet med bladet som ligger midt i maleriet og ville lage noen diagonaler fra dette ned mot høyre og opp mot venstre. Planen var å lage noen detaljer på slutten av det som finnes under vannskorpa nede i venstre kant for å balansere det hele.
Jeg tegner ikke opp komposisjonene på forhånd på papir slik som mange gjør. Dermed har jeg større fallhøyde, men det går raskere, noe som er bra når vær og vind ofte skifter innholdet i motivet.
Jeg malte videre inn de lysere feltene på bladene. Disse feltene beveger seg fra bladets sentrum og ut mot kantene. Jeg forsøkte å gjøre det samme. Det var nå også aktuelt å legge inn blad med andre farger og legge en tone med brent sienna (en meget rød brunfarge) her og der og særlig på bladenes ytterste kant. Strøkene legges nå på lite grann tykkere.
På øverste kant av bladene malte jeg inn en lys kant med en tynn pensel, mens nederste kant finn tilsvarende en mørk kant. Spenningene i vannflata bryter vannets flathet, og det gir denne effekten. Dette lille grepet gjør at bladene løftes mer fra vannflata og ser mer tredimensjonale ut.
For å øke opplevelsen av tre dimensjoner, legger jeg videre på meget tykke lag med maling på blad jeg ønsker å framheve. Nærbildet viser at dette blir malt veldig røft, men på avstand kan ikke dette sees så godt.
Vannet får malt på tynne, men røffe, strøk av nesten sort (brent umbra + ultramarin), og jeg bruker terpentin på en tynn pensel for å løfte ut pigmenter og slik male tynne strå eller greiner i vannet. I kanten av disse maler jeg det litt mørkt for å skape rom.
Til slutt maler jeg med tørr pensel forsiktig inn mørkere felt rundt de nærmeste bladene for å illudere det mørke dypet under dem.
Magne