Forfatter: magnemyhren

Publisert

Noen ganger tar det bare tid

Det er sjelden jeg møter folk, men stadig finner jeg sportegn som forteller at jeg likevel ikke er alene i skogen. Noen ganger er jeg heldig og støter på dyr – i forbifarten. Minnene kan sitte som klistret på netthinnen, eller som ekko langt inne i øregangene. Men så lenge dyrene normal er sky overfor oss mennesker, kan det være en utfordring å finne gode lokaliteter for kvalitetsfotografering. Det er så mye som skal klaffe.

En søndag i slutten av februar dro jeg på oppdagerferd til nye områder i «terrenget mitt». Denne turen åpnet opp en helt ny verden av muligheter for meg.

Photos By Trail Camera

untitled-19-2untitled-16-2
Det er grunn til å tro at denne lille myra er del av et trafikknutepunkt for både grevling og mår. Orkesterplass! Selvsagt kan det også denne sommeren bli stang ut. Men i så fall vil jeg være rikere likevel på helt andre naturopplevelser fra disse dype skoger.

Det siste bildet er tatt i dag fra et hi som ikke har vært ukjent for oss. Skjulet er langs ruta midt i mellom hiene… Hva med måren? Vent og se!

Fotografiene denne gang er tatt med mobilkamera og viltkamera.

Magne

(Viltkamera og samarbeid: Arve Henriksen)

Publisert

Solstreif

Høsten hadde ikke nok måneder å ta av i 2014, og årstiden har strekt seg til godt inn på nyåret i de kystnære skogene her sørpå, men nå ligger en god dyne og luner landskapet. Vekslende temperaturer over og under nullpunktet har gitt dyna et tynt islag som brytes for hvert trugetrinn innover heia.

Min faste leirplass er lett å spa frem, og snart freser kaffen over gnistrende ildtunger.

Fravær av sjenerende lyd, og ro i sjelen.

untitled-43-2

Publisert

Aldring

Ny pust,

forhistorisk form.

Flyktige år blant skogens søyleganger.

—

En bjørkestamme.

Glatt, grov.

Fingre som følger faste furer.

Hud mot hud.

—

Tid.

Livsløp.

Aldring.

Magne

Publisert

Skogens uro

Jeg trodde jeg hadde grublet meg ferdig.

Jeg ville bare gi meg hen til vått gress, tåkedis over vannene, brunstbrøl og insektsumming. Jeg ville høre knitrende tyrived og brusende kaffekjele. Jeg ville lukte regnet slik det lukter mot uttørret sommerskogbunn.

Men jeg fant dem også der. De dukket opp i tider jeg minst ventet dem. De kunne fange meg mens jeg smugkikket på vannymfenes morgenstell. Eller jeg ble var dem når jeg lyttet til toppmeisenes trillende toner.

Jeg ville la naturens veldige skjønnhet oversvømme meg, men jeg kunne ikke løpe fra meg selv.

Jeg endret perspektiv da jeg så gjennom konvekse og konkave glass. Da fikk det kjente og kjære nye betydninger. Fra en maurs ståsted er en meise en gigant, en effektiv jeger. Den river hodet av insektet slik at safta siver ut. Bruker den klebrige fukt som lim til å feste det arme kryp under en barkbit, for så haste avsted til neste offer. De lyse trillende toner er skingrende fanfarer gjennom grønt og brunt villnis.

Ute på myra svirrer nymfer og libeller. De er helikoptre med skarpe, stygge gripearmer, og de har stadige utfall mot ulykkelige forbipasserende.

Det er klart at innsikten om naturens råskap finnes et sted langt inne i tankenes grå labyrint, men jeg hadde håpet å slippe unna dem. Jeg ville ha fred og skogens ro.

Naturen kjenner ingen nåde, bare naturlige konsekvenser og instinkter.

Jeg tenker litt på Gud.

Jeg tenker på humanisme

Er det relevant?

Jeg tenker,

fordi jeg er meg.

 

Magne

Publisert

Melankoli

Naturen er så ufattelig vakker. Farger og former formelig spruter mot deg dersom du har sansene åpne ute i skog og mark.

På overflaten er det bare pur glede og fryd.

Men under det hele gnager livshjulet sakte men sikkert. Liv og død er to sider av samme sak. Vi kan ikke se for oss døden dersom det ikke var for vår forestilling om livet – og vise versa.

Døden er ikke bare livets motsats, den er også livets forutsetning. Uten døden ville alt bare hopet seg opp i et ufattelig kaos. Ved døden reorganiseres stoffene til nytt liv.

Om høsten blir denne dobbeltheten så tydelig. Som alt annet skal også vi dø. Det er så vanskelig å ta inn over seg. Vi arbeider og kaver – strever og sliter – og håper at det i alle fall blir et minne om oss – et ekko tilbake.

Å spise – å bli spist.

Magne

Translate »