Skogsmiljø med nøtteskrike Del I

Endelig et lite livstegn her igjen. Jeg utforsker lyset og hvordan det kan gjengis med malerkost og lerret. Aller best står lyset seg mot mørket. Ja, selv nesten sorte nyanser kan lyse om det står i relasjon til noe som er enda mørkere.

Det å male gir en sterk fysisk opplevelse. Det er motstand, og det er flyt. Lukt av oljer og terpentin, og lyder fra et åpent vindu.

Det å male storformat er enda mer intenst. Jeg står oppreist, går frem og tilbake, myser og beveger hele armene i store buer der den våte kosten treffer og stryker over lerretet. Jeg dynker penselen i terpentin og spruter det over lerretet, holder fingeren delvis over flaskeåpningen og kaster terpentin over.

Det første steget går ut på å plassere store felt – sette på plass massefordelingen i maleriet. Skape et første inntrykk av en slags dynamisk balanse.

«Nøtteskrike i skogsmiljø» 140 cm x 100 cm (Første steg)

Kun to farger holder i dette stadiet! (Oker og prøyssisk blå) De to fargene vil binde det hele sammen til slutt.

skogsinterior-maleri-3Fra blandebrettet.

En gammel utslitt og billig kost er mitt beste verktøy. Med nye pensler klarer jeg ikke å skape de underliggende strukturene jeg ønsker.

Detalj.

Magne

Solstreif

Høsten hadde ikke nok måneder å ta av i 2014, og årstiden har strekt seg til godt inn på nyåret i de kystnære skogene her sørpå, men nå ligger en god dyne og luner landskapet. Vekslende temperaturer over og under nullpunktet har gitt dyna et tynt islag som brytes for hvert trugetrinn innover heia.

Min faste leirplass er lett å spa frem, og snart freser kaffen over gnistrende ildtunger.

Fravær av sjenerende lyd, og ro i sjelen.

untitled-43-2

Melankoli

Naturen er så ufattelig vakker. Farger og former formelig spruter mot deg dersom du har sansene åpne ute i skog og mark.

På overflaten er det bare pur glede og fryd.

Men under det hele gnager livshjulet sakte men sikkert. Liv og død er to sider av samme sak. Vi kan ikke se for oss døden dersom det ikke var for vår forestilling om livet – og vise versa.

Døden er ikke bare livets motsats, den er også livets forutsetning. Uten døden ville alt bare hopet seg opp i et ufattelig kaos. Ved døden reorganiseres stoffene til nytt liv.

Om høsten blir denne dobbeltheten så tydelig. Som alt annet skal også vi dø. Det er så vanskelig å ta inn over seg. Vi arbeider og kaver – strever og sliter – og håper at det i alle fall blir et minne om oss – et ekko tilbake.

Å spise – å bli spist.

Magne

Den stille tiden

Soldoggen er borte fra myrpyttene. Dens klebrige tentakler strekker seg ikke lenger mot himmelmaten. Smaragdgrønt og cyan har overtatt for det røde og gulgrønne. Enklere linjer erstatter sommerens villnis.  Det er en stillere tid nå.

Magne

Sølv

Verken libeller, vannymfer eller sommerfugler flyr over myra nå. Kjølige krystaller over alt. Men jeg pakker rundt meg lokal varme, og frosten biter ikke på meg. Som en elefant i et glassmagasin trør jeg rundt og leter etter glitter og stas, mens det singler i kaskader av sprø toner etter støvlene mine.

Magne