Skildringer gjennom malerier, foto, video, lyd og tekst
Tiriltunge, markjordbær, revebjelle.
Trodde du kanskje du måtte til by eller på kjøpesentre for å finne fargekart?
Visste du ikke at også naturen bruker oppskrifter og finner de riktige nyansene for hver blanding?
Trodde du kanskje det bare var oss materialister som bedriver sløseri?
Da har du ikke vært i det fri noen gang!
Magne
Trollmyr. Jeg ligger langflat og studerer det som skjer. Slik blir vekta fordelt, men det snurper seg i magen. Suger. Bare en skorpe av eldgammel, føyelig, flytende barkebrød. Under – meter på meter med bekmørke. Brunsvarte døde planterester fra gammel tid.
Vierens søte parfyme i nesen. Fuglesangen har stilnet. Det solvarme vann trekker behagelig gjennom klærne – helt inn til skinnet.
Torven brytes sund så åpninger blottes og lager små skimrende slukende sølvspeil med seilende sjørøverflåter.
En tynn hinne revner. Et liv synker inn i sitt eget speilbilde.
Jeg flyter. Nymåne. Ringer forplanter seg fra dråpene fra en padleåre. Vannet er er alt livs mor.
Snart vil jeg lytte til radio, lett motordur og gummihjul mot hard asfalt.
Snart vil jeg sove trygt hos min elskede.
Magne
Naturen er så ufattelig vakker. Farger og former formelig spruter mot deg dersom du har sansene åpne ute i skog og mark.
På overflaten er det bare pur glede og fryd.
Men under det hele gnager livshjulet sakte men sikkert. Liv og død er to sider av samme sak. Vi kan ikke se for oss døden dersom det ikke var for vår forestilling om livet – og vise versa.
Døden er ikke bare livets motsats, den er også livets forutsetning. Uten døden ville alt bare hopet seg opp i et ufattelig kaos. Ved døden reorganiseres stoffene til nytt liv.
Om høsten blir denne dobbeltheten så tydelig. Som alt annet skal også vi dø. Det er så vanskelig å ta inn over seg. Vi arbeider og kaver – strever og sliter – og håper at det i alle fall blir et minne om oss – et ekko tilbake.
Å spise – å bli spist.
Magne
Sceneteppet dras vekk enda en gang i livets omskiftelige teater. Klorofyllet trekkes inn, og andre farger trer fram. Frø, sporer, bær. Alt gjøres klart for å gå inn i den blå, mørke, kalde, stille tiden.
Alle disse små skapninger takler overgangen på sin egen spesielle måte. Små hjerter som banker – like til de settes på pause for en stund. De gjør det de må. De gjør det de skal. De spør ikke. De grubler ikke. De roper ikke etter svar. De bare er – til de ikke er det lenger. Likevel lever de videre – som atomer og andre byggesteiner i nytt liv. Med mindre de selv er ment å en gang kvikne til live igjen – som seg selv – eller som seg selv i en ny drakt.
Mange sjeler lengter til sydligere breddegrader når dagene her nord krymper. Men tro ikke at du må reise tusenvis av kilometer til Italias valmueenger for å oppleve det sanseløse røde! Du må ned på kne! Du må kjenne lyngen trykke mot magen! Først da, skal du på ny løfte blikket. Da vil du se.
Magne
