Skildringer gjennom malerier, foto, video, lyd og tekst
My old hobby has come alive with my new dslr-camera!
Da jeg og Arve trasket innover langs kanten av vannet, kom plutselig en tiur flyvende inn fra høyre kant og over på solsiden til venstre for oss. Jeg hadde ikke med passende fotoutstyr, og hendelsen var også altfor flyktig til at det hadde vært mulig å få festet bildet til minnebrikken.
Blyant og papir ble derfor eneste mulighet for dokumentasjon.
—
Pencildrawing of me and Arve’s meeting with the Capercaillie.
Magne
Vinter. Landskapet innhylles i tåkeaktig slør. De små snøkornene blir borte i det store kalde. Den som ikke er forberedt nå, får en stri tid.
Selv om kaffeen er god og varm, biter kulda på både fingre og føtter. Kaffe – som et kyss fra Afrika eller Sør-Amerika. Klær, lag på lag.
Vi nordboere lever på steder som vel ikke passer for oss mennesker, sånn fra naturens side. Men vi er praktiske og har gode hoder, så vi finner løsninger.
Mens jeg sitter ved kameraet og prøver å holde varmen, varmes jeg også av meiseflokkene som kommer i bølger. Blåmeis, svartmeis, spettmeis og noen fuglekonger. Ei nøtteskrike farer forbi, og jeg klarer å lure den litt med min medbrakte lyd.
Her sitter jeg og leker, har romantiske tanker om den vakre naturen, og jeg tar enda en sup av den varme drikk fra sør. For disse små dyrene er det dødsens alvor. Bare et fåtall overlever årstiden som ligger foran.
På vei hjemover holdes varmen oppe av kroppens bevegelser, og jeg får tilbake blikket som søker etter former, farger, linjer eller fortellinger. Og dypt nede i mørket, under de gamle trær, finner jeg enda en historie.
Hvor er edderkoppene nå? Jeg har lest at mange dyr har en slags frostvæske som hindrer dem i å fryse i stykker, men jeg vet ikke sikkert… Nettet her er i alle fall forlatt. Det fanger ikke lenger insekter. Snart vil vekten av snøen bryte det sammen, og sporene viskes ut i det stille.
—
Winter. The landscape shrouded in mist-like veils. The small snowflakes seems to vanish in the great cold. Anyone who is not prepared by now, will have to face hard times.
Although the coffee is good and hot, the chill is biting my fingers and feet. Coffee – like a kiss from Africa or from South America. Clothing, layer by layer. I try to keep warm.
As I try to cope with the chill, the coming of soft tones from the smallest birds of the winter-forests warms me even more. Blue Tit, Coal Tit, Nuthatch and some Goldcrests. A Jay passes by, and I manage to trick it a bit with sound from my MP3-player.
Here I am playing and having romantic thoughts about the beautiful scenery, and I take even a sip of the hot beverage from the south. For these small animals, it is deadly serious. Only a few survive the season ahead.
On my way home I keep the heat up by the movements of my body, and again I am able to concentrate at the search for shapes, colors, lines or stories. And deep down in the dark, under the ancient trees, I find yet another tale.
Where are the spiders now? I have read somewhere that many insects have a kind of antifreeze that prevents them from freezing up, but I don’t know for sure … The spiders web here is in any case abandoned. It does no longer capture insects. Soon the weight of snow will be breaking it down and the tracks be erased in silence.
Magne
Jeg oppdaget nettopp at jeg ikke hadde registrert på bloggurat hvor jeg hører hjemme i geografien. Så herved er det gjort!
Jeg har plassert min blogg i Kristiansand på norske bloggkart!
Novemberskogen er ikke død. Den har sin egen skjønnhet. Svartmeis, blåmeis og begerlav fra dagens tur.
—
Don’t think too small about the beauty of November
Magne
(Norwegian only)
Meisene er svært utholdende og takler vår barske natur både elegant og praktisk. Reiser du rundt i de dype skoger finner du dem i faste flokker. På sensommeren og høsten samler de mat for lagring. På vinteren finner de igjen matelagrene.
Som alt ellers i naturen er det også her sånn at de ulike artenes særegenheter styrer deres oppførsel. I denne sammenhengen gjelder det valg av mat, lagringssted og kompaniskap.
Det varierer litt med hvilke meisearter som finnes i de ulike skogene. Typisk kan være blåmeis og kjøttmeis, som de fleste kjenner. I bynære områder er det ofte bare disse to artene. Drar du lenger til skogs, er det også vanlig å finne svartmeis, toppmeis og granmeis.
Men meisene reiser ikke rundt på matauk alene. Sammen med dem følger også nesten bestandig trekrypere, fuglekonger og spettmeiser.
Det kan være mange fordeler for disse små å farte rundt sammen. Kommer det en spurveugle i deres vei, et ekorn, eller et annet truende dyr, kan de slå seg sammen og skremme vekk farene. Og for at de ikke skal komme fra hverandre, kaller de stadig på hverandre med sine små lokkelyder som er helt annerledes enn den yre vårsangen.
Du skulle muligens tenke at de ville konkurrere om maten og gå i veien for hverandre, men sånn er det ikke.
Ytterst på greinene finner du i første rekke svartmeisa, den minste av meisene. I tillegg til å ha den minste kroppen, har den også det smaleste nebbet. Jeg tok med dette bildet fordi det illustrerer situasjonen. Lille svartmeis er her selveste Goliat i forhold til maurene. Småkryp som fanges, drepes og klistres fast under små barkebiter og barnåler. Når vinteren kommer, finner den maten igjen fordi den leiter på samme type sted.
Lenger inne på greinene finner du toppmeis, kjøttmeis og blåmeis. De er litt større, har noe kraftigere nebb og finner og lagrer derfor maten under litt kraftigere barkebiter. De stakkars insektene får gjerne hodet revet av så det siver ut litt klebrig væske. Dette brukes til å lime byttet fast i sprekker og under barken.
Fortsettelse følger ?
Magne
