Skildringer gjennom malerier, foto, video, lyd og tekst
De maser ikke. De brauter ikke. De skriker ikke.
Kanskje de ikke trenger det?
De er jo stjerner likevel!
—
Kunstige konkurrenter kommer som ubedte gjester med sine ytre skjønnhetsideal, og det naturlige må begrunne sin eksistens.
Selvsagt må det være lov å pynte seg. Det kan ha sin verdi, det! Men jeg vil nå likevel slå et slag for det naturlige!
Magne
(Skogstjerne og akeleie)
Midt ute i Vettetjønn, omkranset av vårlige bukkeblad og et grønt belte av livsformer som aldri synes å speile seg mette, ligger en liten øy. Hit kommer ingen pattedyr som fremdeles har sine instinkter intakt. For hva hjelper det om den ligger så nært land når den beskyttes av grunn, brun og djevelsk synkebunn. Da er det bedre for Mikkel og andre firbente å finne andre jaktmarker .Derfor synes dette å være den tryggest mulige havn for små fjærkledde – ja, selv helt nede på bakkenivå.
En liten hinne av kalk er den siste barrière før nytt liv bryter fram. Lokket fram mot livet av varmen fra en varm fjærløs hudflekk på mors og fars bryst. Firlinger.
—
Men i skogene rundt tjernet lurer andre gode mødre og fedre på jakt etter proteiner og kalorier for sine egne små hjelpeløse.
Magne
(Det er tilsynelatende noe uvanlig at skogsniper hekker helt nede på bakken da de i følge litteraturen pleier å finne reder i trær som andre fugler har brukt før. Derfor har jeg lurt på om jeg har sett feil og at det dreier seg om strandsnipe. Men jeg har til nå aldri sett strandsnipa her oppe. )
Vil vi noen gang finne det vi leter etter,
eller vimer vi mer eller mindre medvitne rundt?
Kan det kanskje være lurt
av og til
å stoppe opp litt,
re-orientere,
før vi rusler avgårde igjen?
—
Var vi heldige,
fant vi ut,
at det gode
lå rett foran nesa på oss!
Magne
I et annet univers. I et annet liv. I en annen tid. I andre proporsjoner.
Sin egen sfære. Sin egen agenda. Sin egen mening. Sin egen målestokk.
Og våren er så ufattelig vakker, der jegeren speider etter sitt bytte.
Magne
Det er sjelden jeg møter folk, men stadig finner jeg sportegn som forteller at jeg likevel ikke er alene i skogen. Noen ganger er jeg heldig og støter på dyr – i forbifarten. Minnene kan sitte som klistret på netthinnen, eller som ekko langt inne i øregangene. Men så lenge dyrene normal er sky overfor oss mennesker, kan det være en utfordring å finne gode lokaliteter for kvalitetsfotografering. Det er så mye som skal klaffe.
En søndag i slutten av februar dro jeg på oppdagerferd til nye områder i «terrenget mitt». Denne turen åpnet opp en helt ny verden av muligheter for meg.
Det er grunn til å tro at denne lille myra er del av et trafikknutepunkt for både grevling og mår. Orkesterplass! Selvsagt kan det også denne sommeren bli stang ut. Men i så fall vil jeg være rikere likevel på helt andre naturopplevelser fra disse dype skoger.
Det siste bildet er tatt i dag fra et hi som ikke har vært ukjent for oss. Skjulet er langs ruta midt i mellom hiene… Hva med måren? Vent og se!
Fotografiene denne gang er tatt med mobilkamera og viltkamera.
Magne
(Viltkamera og samarbeid: Arve Henriksen)
