forhistorisk form.
Flyktige år blant skogens søyleganger.
—
En bjørkestamme.
Glatt, grov.
Fingre som følger faste furer.
Hud mot hud.
—
Tid.
Livsløp.
Aldring.
Skildringer gjennom malerier, foto, video, lyd og tekst
Jeg trodde jeg hadde grublet meg ferdig.
Jeg ville bare gi meg hen til vått gress, tåkedis over vannene, brunstbrøl og insektsumming. Jeg ville høre knitrende tyrived og brusende kaffekjele. Jeg ville lukte regnet slik det lukter mot uttørret sommerskogbunn.
Men jeg fant dem også der. De dukket opp i tider jeg minst ventet dem. De kunne fange meg mens jeg smugkikket på vannymfenes morgenstell. Eller jeg ble var dem når jeg lyttet til toppmeisenes trillende toner.
Jeg ville la naturens veldige skjønnhet oversvømme meg, men jeg kunne ikke løpe fra meg selv.
Jeg endret perspektiv da jeg så gjennom konvekse og konkave glass. Da fikk det kjente og kjære nye betydninger. Fra en maurs ståsted er en meise en gigant, en effektiv jeger. Den river hodet av insektet slik at safta siver ut. Bruker den klebrige fukt som lim til å feste det arme kryp under en barkbit, for så haste avsted til neste offer. De lyse trillende toner er skingrende fanfarer gjennom grønt og brunt villnis.
Ute på myra svirrer nymfer og libeller. De er helikoptre med skarpe, stygge gripearmer, og de har stadige utfall mot ulykkelige forbipasserende.
Det er klart at innsikten om naturens råskap finnes et sted langt inne i tankenes grå labyrint, men jeg hadde håpet å slippe unna dem. Jeg ville ha fred og skogens ro.
Naturen kjenner ingen nåde, bare naturlige konsekvenser og instinkter.
Jeg tenker litt på Gud.
Jeg tenker på humanisme
Er det relevant?
Jeg tenker,
fordi jeg er meg.
Magne
Naturen er så ufattelig vakker. Farger og former formelig spruter mot deg dersom du har sansene åpne ute i skog og mark.
På overflaten er det bare pur glede og fryd.
Men under det hele gnager livshjulet sakte men sikkert. Liv og død er to sider av samme sak. Vi kan ikke se for oss døden dersom det ikke var for vår forestilling om livet – og vise versa.
Døden er ikke bare livets motsats, den er også livets forutsetning. Uten døden ville alt bare hopet seg opp i et ufattelig kaos. Ved døden reorganiseres stoffene til nytt liv.
Om høsten blir denne dobbeltheten så tydelig. Som alt annet skal også vi dø. Det er så vanskelig å ta inn over seg. Vi arbeider og kaver – strever og sliter – og håper at det i alle fall blir et minne om oss – et ekko tilbake.
Å spise – å bli spist.
Magne
I sin hvite kjole står hun der – med foldet krage. Hun skal beundres – på avstand – med respekt.
Hun er den ødeleggende engelen.
Også hun bør betraktes fra bakkenivå som så mye annet vi vanligvis haster forbi i skogen. For hun holder det meste skjult under sin store, runde parasoll.
Hele naturen er bygget rundt det samme konseptet: – Bygge opp og rive ned. Bygge opp på ny, og rive ned igjen.
Ønsker du selv å vente med å gå over til muldens rike på enda en stund, så nøyer du deg med å nyte synet av denne vakre.
Da vi var små, så vi verden i et helt annet perspektiv. Det er så lett å glemme. Størrelse er i høyeste grad relativt! Hva er stort og farlig – hva er lite og uvesentlig? Det kommer an på hvem du selv er.
De små, røde kremlene kan gi matauk. Soppkjenneren vet hvilke som kan brukes – og hvilke som er ubrukelige. Pass deg nå!
Til slutt enda en liten refleksjon over perspektiver. Liten, stor, bak,fram, opp, ned. Hvem bestemmer hva som er relevant?
Når du har fylt sekken til randen med stor og lys piggsopp, ta nok en titt på fangsten. Med litt fantasi, og gjerne et kamera, kan du legge ut på en ny vandring. Kommer du i rette modus, er du ikke på hjemvei igjen før du må finne fram hodelykta fra sekken!
Sceneteppet dras vekk enda en gang i livets omskiftelige teater. Klorofyllet trekkes inn, og andre farger trer fram. Frø, sporer, bær. Alt gjøres klart for å gå inn i den blå, mørke, kalde, stille tiden.
Alle disse små skapninger takler overgangen på sin egen spesielle måte. Små hjerter som banker – like til de settes på pause for en stund. De gjør det de må. De gjør det de skal. De spør ikke. De grubler ikke. De roper ikke etter svar. De bare er – til de ikke er det lenger. Likevel lever de videre – som atomer og andre byggesteiner i nytt liv. Med mindre de selv er ment å en gang kvikne til live igjen – som seg selv – eller som seg selv i en ny drakt.
Mange sjeler lengter til sydligere breddegrader når dagene her nord krymper. Men tro ikke at du må reise tusenvis av kilometer til Italias valmueenger for å oppleve det sanseløse røde! Du må ned på kne! Du må kjenne lyngen trykke mot magen! Først da, skal du på ny løfte blikket. Da vil du se.
Magne