Skildringer gjennom malerier, foto, video, lyd og tekst
Høsten hadde ikke nok måneder å ta av i 2014, og årstiden har strekt seg til godt inn på nyåret i de kystnære skogene her sørpå, men nå ligger en god dyne og luner landskapet. Vekslende temperaturer over og under nullpunktet har gitt dyna et tynt islag som brytes for hvert trugetrinn innover heia.
Min faste leirplass er lett å spa frem, og snart freser kaffen over gnistrende ildtunger.
Fravær av sjenerende lyd, og ro i sjelen.
Noen klarer seg best alene, mens andre finner styrke i å være mange.
Some do it best alone, while others find strength in been together.
Magne
Vinter. Landskapet innhylles i tåkeaktig slør. De små snøkornene blir borte i det store kalde. Den som ikke er forberedt nå, får en stri tid.
Selv om kaffeen er god og varm, biter kulda på både fingre og føtter. Kaffe – som et kyss fra Afrika eller Sør-Amerika. Klær, lag på lag.
Vi nordboere lever på steder som vel ikke passer for oss mennesker, sånn fra naturens side. Men vi er praktiske og har gode hoder, så vi finner løsninger.
Mens jeg sitter ved kameraet og prøver å holde varmen, varmes jeg også av meiseflokkene som kommer i bølger. Blåmeis, svartmeis, spettmeis og noen fuglekonger. Ei nøtteskrike farer forbi, og jeg klarer å lure den litt med min medbrakte lyd.
Her sitter jeg og leker, har romantiske tanker om den vakre naturen, og jeg tar enda en sup av den varme drikk fra sør. For disse små dyrene er det dødsens alvor. Bare et fåtall overlever årstiden som ligger foran.
På vei hjemover holdes varmen oppe av kroppens bevegelser, og jeg får tilbake blikket som søker etter former, farger, linjer eller fortellinger. Og dypt nede i mørket, under de gamle trær, finner jeg enda en historie.
Hvor er edderkoppene nå? Jeg har lest at mange dyr har en slags frostvæske som hindrer dem i å fryse i stykker, men jeg vet ikke sikkert… Nettet her er i alle fall forlatt. Det fanger ikke lenger insekter. Snart vil vekten av snøen bryte det sammen, og sporene viskes ut i det stille.
—
Winter. The landscape shrouded in mist-like veils. The small snowflakes seems to vanish in the great cold. Anyone who is not prepared by now, will have to face hard times.
Although the coffee is good and hot, the chill is biting my fingers and feet. Coffee – like a kiss from Africa or from South America. Clothing, layer by layer. I try to keep warm.
As I try to cope with the chill, the coming of soft tones from the smallest birds of the winter-forests warms me even more. Blue Tit, Coal Tit, Nuthatch and some Goldcrests. A Jay passes by, and I manage to trick it a bit with sound from my MP3-player.
Here I am playing and having romantic thoughts about the beautiful scenery, and I take even a sip of the hot beverage from the south. For these small animals, it is deadly serious. Only a few survive the season ahead.
On my way home I keep the heat up by the movements of my body, and again I am able to concentrate at the search for shapes, colors, lines or stories. And deep down in the dark, under the ancient trees, I find yet another tale.
Where are the spiders now? I have read somewhere that many insects have a kind of antifreeze that prevents them from freezing up, but I don’t know for sure … The spiders web here is in any case abandoned. It does no longer capture insects. Soon the weight of snow will be breaking it down and the tracks be erased in silence.
Magne