Dag fem – 13 oktober 2017
1 time, 15 min
30cm x 30cm
Alkydmaling med litt terpentin og linolje
I dag snudde jeg hodet litt for å få en annen synsvinkel. Det er tydelig at man ikke kan stole på værmeldingen, så i dag ble jeg litt spent på utfallet.
Malingen ble våt av vann, men maleplata med bildet på holdt seg noenlunde tørt under paraplyen gjennom maleøkta.
Denne turen gav en skikkelig emosjonell opptur. Værvarselet viste egentlig rimelig bra oppholdsvær, men jeg ante uråd da det var forsiktig yr i lufta idet jeg begynte å gå innover. Jeg regnet med at det ville gli over. På denne turen hadde jeg ikke med duk/tarp, men en paraply var klar til å beskytte et eventuelt maleri. Paraplyen er blitt standard. (Under selve maleprosessen grublet jeg ut hvordan paraplyen lettere kunne klipses på plass. Her trenges litt ingeniørvirksomhet. Mens jeg nå skriver, ser jeg for meg hvordan den bør leddes)
Jeg holdt meg til min faste palett, men koblet ut ftalo turkis. Helt mot slutten av maleprosessen, da jeg skulle male de nærmeste grønnfargene, fikk jeg ikke nok grønntone ved hjelp av oker og ftalo blå, så da måtte jeg også inn med bismuth gul. Denne nye blandingen ble også antydet andre steder i skogen, men likevel var det kanskje litt for mye foran, relativt sett.
Det grå været endret fargene. Det som jeg sto nært opptil, ble klart og sterkt, mens fargene avtok i tone og gikk mer og mer over til gråfarger innover i landskapet. Jeg blant brent umbra og ultramarin til en nøytral grå og kontrollerte denne ved å tilføre hvit for å se om den var blitt helt nøytral. Maleplata var grunnet med gesso og et tynt lag med oransje-oker. Jeg hadde også med en plate med mørk umbra fargetone, men denne ble valgt bort. Den oransjeokermalte bakgrunnen skinner delvis gjennom malingen både under det grå og under de mørke feltene. Det gir en varm glød og et stort fargespenn også i gråtonene.
Selve maleplata holdt seg tørr og fin under paraplyen, men yr-regnet samlet seg etter hvert godt på paletten (se bilder) Det ble likevel ikke så veldig dramatisk.
Man skulle tro at det grå været skulle virke dempende på min opplevelse av å være ute. Det ble tvert imot en skikkelig opptur. Jeg var egentlig ganske trøtt etter en hard uke og første halvdel av dagen på jobb. Jeg endte opp med å være mye mer opplagt da jeg kom tilbake til bilen selv om jeg da hadde gått tre kvarter, ordnet meg og malt i drøye halvannen time og gått i tre kvarter igjen. Hva var det som skjedde? Jo, disen/yrregnet gjorde tonen i de nære fargene relativt mye sterkere enn de som gikk bakover i landskapet. Dessuten blir fargene sterker og klarere når gjenstandene er våte. Gul, oker, gulgrønt, engelsk rød mot hvite bjerkestammer med sorte furer. Jeg mått bort å berøre furene med fingrene. Jeg tenkte på Nicolaîdes som beskriver hvordan man skal gå fram om man vil tegne en appelsin. Man skal både spise, berøre, lukte osv. Ganske annerledes enn Betty Edwards mer kjølige analytiske betrakting på avstand «Å tegne er å se». Jeg føler at denne dagen ble et vendepunkt der det går mer opp for meg hvor mye dette ene stedet i verden har å tilføre meg – ting som bare står der og venter på å bli tolket og løftet fram fra mørket.
Magne