Jeg måtte sloss litt mot tiden. Sola forsvant bak tretoppene før jeg var ferdig, og jeg hadde litt dårlige lysbetingelser. Dermed rakk jeg det hele på omtrent to timer, selv om det føltes mye lengre.
Kanskje ble dette et litt melankolsk maleri. Jeg har ikke forsøkt å forskjønne noe, og det er tydelig at livet har sin begrensning. På vannfalta speiler skogen seg, og himmelen bakom, sammen med enkelte siv med blader som stikker ut til siden. Sammen med disse er enklere siv- eller gresstyper som ikke har forgreninger – både stråene og speilingene.
Vannliljene er i ferd meg å duppe nedeover i vannet med de flisete bladkantene og skaper bøyninger på vannflata med tilhørende reflekser og skinn. Under vannflata skimets smågreiner som ligger på mudderbunnen.
Fjellet i forgrunnen avgrenser vannets utbredelse, og vannhinnas bøying også her gir tydelige lyse strektekninger.
Detalj
Maleriet er veldig røft malt selv med de tynneste penslene. Jeg legger ved et utsnitt for å vise ulike type penselbruk.
Sett slik forsvinner illusjonen av at det er fra et virkelig sted, og maleriets strukturer blir tydelige.
Magne