I dag syntes jeg det var godt å ta en tur i arkivet mitt å finne rester av sommeren som var. Selv om november har sin sjarm, kan det varme ekstra godt med slike minner. Bildet er fra Helleviga i Søgne utenfor Kristiansand. En blomsterflue koser seg med nektar fra en vivendel mellom svabergene.
—
Today I had to find something summerish to lighten up the grays of november. This little Hoverfly is filling up its sugar-needs from a honeysuckle at Helleviga, Søgne outside Kristiansand – in the southern part of Norway.
Meisene er svært utholdende og takler vår barske natur både elegant og praktisk. Reiser du rundt i de dype skoger finner du dem i faste flokker. På sensommeren og høsten samler de mat for lagring. På vinteren finner de igjen matelagrene.
Som alt ellers i naturen er det også her sånn at de ulike artenes særegenheter styrer deres oppførsel. I denne sammenhengen gjelder det valg av mat, lagringssted og kompaniskap.
Det varierer litt med hvilke meisearter som finnes i de ulike skogene. Typisk kan være blåmeis og kjøttmeis, som de fleste kjenner. I bynære områder er det ofte bare disse to artene. Drar du lenger til skogs, er det også vanlig å finne svartmeis, toppmeis og granmeis.
Det kan være mange fordeler for disse små å farte rundt sammen. Kommer det en spurveugle i deres vei, et ekorn, eller et annet truende dyr, kan de slå seg sammen og skremme vekk farene. Og for at de ikke skal komme fra hverandre, kaller de stadig på hverandre med sine små lokkelyder som er helt annerledes enn den yre vårsangen.
Du skulle muligens tenke at de ville konkurrere om maten og gå i veien for hverandre, men sånn er det ikke.
Ytterst på greinene finner du i første rekke svartmeisa, den minste av meisene. I tillegg til å ha den minste kroppen, har den også det smaleste nebbet. Jeg tok med dette bildet fordi det illustrerer situasjonen. Lille svartmeis er her selveste Goliat i forhold til maurene. Småkryp som fanges, drepes og klistres fast under små barkebiter og barnåler. Når vinteren kommer, finner den maten igjen fordi den leiter på samme type sted.
Lenger inne på greinene finner du toppmeis, kjøttmeis og blåmeis. De er litt større, har noe kraftigere nebb og finner og lagrer derfor maten under litt kraftigere barkebiter. De stakkars insektene får gjerne hodet revet av så det siver ut litt klebrig væske. Dette brukes til å lime byttet fast i sprekker og under barken.
Kan en kombinasjon av fluer og gress bli til noe vakkert?
Også her handler det om farger, om komposisjon og en fortelling.
Linjer: Spiralen er ofte brukt som utgangspunkt for komposisjoner.
Den er nøyaktig matematisk konstruert, og du finner den i naturen – i
skjell.
Farger: En firklang: Grønnlig mot rødlig, guloransje mot blåfiolett.
Andre kontraster: Mykt mot skarpt, lyst mot mørkt.
En fortelling: Tyngdeloven synes å være opphevet hos disse små dyrene. Opp eller ned spiller ingen rolle. Hva leter den etter på tørre kjedlige strå? Har du sett fargene i stråene? De er ikke bare grå! Et annet univers…
Can a combination of flies and grass turn into something beautiful?
It’s all about color, about composition and telling a story.
Lines: The spiral is often used as the basis for compositions. It is
precisely mathematically constructed, and can be found in nature – in
the sea-shells.
The contrast of complements: Greenish to reddish, yellowish-orange to blue-violet.
Other contrasts: Soft to sharp, bright to dark.
A story: Gravity doesen’t seem to affect these small animals. Up or
down does not matter. What is it searching for at these dry boring
straws? Have you seen the colors of the straws? They aren’t just gray!
It’s a different world…
For et par uke siden la jeg ut et par bilder av Vanlig Metallvannymfe. Det var bilder av ei ho. Her er hannen, ganske annerledes, men minst like vakker. Bildene på de to postene er tatt på ulike steder i Erkleivområdet.