La meg jakte på mitt vis

  Jeg flyter på et stille skogsvann med lydløse forsiktige tak. Sender vannvirvler videre i rekker. Der snadrer en enslig stokkand – i vinden – umerkelig svak, og ved bredden noen kvister som knekker – en råbukk slank og rak. Jeg har ikke våpen med flintspiss. Jeg har ikke børse. La meg likevel jakte…

Fortsett å lese…

I et speil, i en gåte

Vil vi noen gang finne det vi leter etter, eller vimer vi mer eller mindre medvitne rundt? Kan det kanskje være lurt av og til å stoppe opp litt, re-orientere, før vi rusler avgårde igjen? — Var vi heldige, fant vi ut, at det gode lå rett foran nesa på oss! Magne

Fortsett å lese…

Noen ganger tar det bare tid

Det er sjelden jeg møter folk, men stadig finner jeg sportegn som forteller at jeg likevel ikke er alene i skogen. Noen ganger er jeg heldig og støter på dyr – i forbifarten. Minnene kan sitte som klistret på netthinnen, eller som ekko langt inne i øregangene. Men så lenge dyrene normal er sky overfor oss…

Fortsett å lese…

Sceneteppet dras vekk…

Sceneteppet dras vekk enda en gang i livets omskiftelige teater. Klorofyllet trekkes inn, og andre farger trer fram. Frø, sporer, bær. Alt gjøres klart for å gå inn i den blå, mørke, kalde, stille tiden. Alle disse små skapninger takler overgangen på sin egen spesielle måte. Små hjerter som banker…

Fortsett å lese…