Dag femten – Fredag 12. januar – 2018. Oppstart 14:40
1 time og 45 min
30 x 30 cm
Olje
Først en halv times sykling med sykkeltralle til arbeid. Var der til 12:30. Omkledning. En times sykkeltur. Delvis på snøføre. Måtte skyve sykkelen et lite stykke. Omtrent 25 minutter gange med sekk på ryggen. Organisering og valg av motiv for ettermiddagen. Dette handler ikke bare om å male noe. Det handler om å stå i noe.
Det ble den største utfordringen til nå! Da jeg var ferdig tenkte jeg at dette var det verste jeg hadde gjort så langt i prosjektet. Jeg var så kjørt. Frosten tok meg så grundig. Jeg malte litt, hoppet rundt for å få varmen, malte litt videre, gikk på avstand… Etterhvert forsvant også lyset og jeg måtte snart gi meg. Sola gikk under horisonten 16:06, og jeg malte enda nesten tyve minutter. Etter som tid og varme forsvant måtte jeg stadig male røffere og raskere, og snøen ble lagt på i tykke lag med pensel og med palettkniv. Jeg var langt utenfor min kontrollerte komfortsone.
Om å stå i noe, ja. Dette mislykkede skulle snart publiseres på Internett for allverden til å se. Det er også en del av prosjektet. Ingenting å skjule seg bak.
Jeg var virkelig svært kritisk til det jeg hadde laget, men jeg håpet jeg vil se det annerledes hjemme. Og hjemme kom det faktisk i et nytt lys. Frosten og slitenheten tvang meg til å hoppe over detaljer. Røffe, hurtige penselstrøk kom som en følge av situasjonen. Hadde jeg hatt det komfortabelt, ville jeg nok ha brukt mye tid på detaljer – for det er det nok av muligheter for her. Men jeg måtte nøye meg med å antyde. Det er ikke mange dagene siden jeg sist sa til en annen maler at jeg beundrer hans røffe og modige strøk, siden jeg selv har en slik hang til detaljer. Var det kulden som skulle bringe meg selv i den retningen? Kanskje er det mulig å bruke denne erfaringen inn i de neste bildene og kanskje kombinere det finslige detaljerte med det rå og uslipte?!
Magne