Fredag 14

Dag fjorten, 5. januar 2018. Oppstart 15:00

1 time, 40 min

30cm x 30cm

Olje

Tretti minutter på sykkelen til jobb før soloppgang med tung sykkeltralle på slep. Undervisning frem til  litt før halv ett. Omkledning og ut på sykkelen igjen. Sykling i omtrent en time. Utrolig tungt i dag! Da jeg etter hvert kom inn på grusveien i heia, vekslet det mellom litt mykt grusunderlag, hardt dekke og ujevn is. Deretter en snau halvtime trasking i heia med tung bør på ryggen. Omorganisering igjen. Omlag en time og førti minutter maleøkt. Pakking igjen etter solnedgang med god hjelp fra hodelykt. Cirka tyve minutter gange igjen. Pakking av sykkel og tyve minutter sykkeltur. Måtte stoppe etter noen få minutter for å lytte til en kattugle som brøt stillheten i skogen.

Hvem trenger helsestudio!?

Kanskje du oppfatter at selve malesekvensen bare utgjør en liten del av den tida jeg bruker på dette prosjektet. Er det egentlig mulig å lage kunst under slike forhold? Enda har jeg ikke nevnt kulda og at lyset ble svakere og svakere idet sola etterhvert gikk ned. Alle bildene jeg maler her oppe legges rett ut på verdensveven for hvem som helst til å se og vurdere. Noen er bedre enn andre. Noen synes jeg det er flaut å vise offentlig. Hvorfor da gjøre dette? Vel, det er nettopp fordi at maleriet kun er en bit av hele kunstprosjektet.

Sist sommer besøkte jeg og min kone Louisianna kunstsenter nord for København for å se Marina Abramovic sin retrospektive utstilling. Det gjrode et sterkt inntrykk på oss begge. Se en kort video her:

Hun presser seg til det ytterste fysisk og psykisk til hun er helt utmattet i sine performancer. Selvsagt skal man ikke forklare kunstverk, men jeg kan prøve å si litt om hvordan jeg selv forsto det. For meg handlet det om å sloss med seg selv og omgivelsene. Det handler om å vise både suksess og fiaskoer. Det handler om å forstå hvordan vi er en del av den fysiske verden vi lever i. Jeg forsøker å bli var min egen fysiske situasjon. Jeg forsøker å involvere meg. Hør på henne når hun snakker om å drikke et glass vann. Hun gjør det dagligdagse om til noe ekstraordinært.

I prosjektet mitt maler jeg hver gang fra omtrent samme sted. Jeg flytter meg ikke mer enn omtrent ti meter. Noen ganger maler jeg det store landskapet, og andre ganger ser jeg mer på det som er rundt føttene mine. Når jeg strever meg oppover mot plassen min der ved vannet, tenker jeg mye på hva jeg skal male denne gangen. Hvordan ser isen ut i dag? Hva med den lille fjellnabben, stråene…? Hver gang er det noe nytt. Dette er mitt fjortende maleri av førti. Jeg lurer på hva resten vil bringe.

Hvor ofte haster vi ikke avgårde fra sted til sted for å komme til neste sted!? Er vi tilstede i våre liv?

Når jeg sitter der og maler og prøver å kopiere det jeg ser kvist for kvist over til maleplata, og vanligvis er det en skikkelig kamp, så er det min måte å få kontakt med naturen på, og selvsagt også med meg selv.

Kanskje du har din egen måte? Kanskje det eventuelt kan gi mening å finne din egen måte?

Oppsettet

Nytt maleri opplyst av hodelykt i det dagslyset har mistet sin kraft

Magne

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *