Dag seksten – Søndag 21. januar – 2018. Oppstart 15:00
1 time og 40 min
30 x 30 cm
Olje
Stor frustrasjon over at jeg ikke fikk til det jeg hadde tenkt. Planen var å male snøen mørkere enn hvordan jeg så den, slik at de lyse partiene skulle tre klarere frem, Men etter hvert som lyset ble svakere og svakere, brukte jeg i stadig større grad hvit rett fra tuben uten å innse konsekvensene av det. Bildet ble dermed meget flatt. Nå må det vel sies at det ofte er et problem med flatt lys når det er snø og ingen direkte sollys, men bildet blir jo ikke noe bedre av den grunn. Selv om mennesker som ikke selv driver med maleri kanskje vil tenke at dette burde jeg være fornøyd med, så oppleves det likevel ikke tilfredsstillende å legge ut bildet på verdensveven slik som dette, men det er altså en del av konseptet her.
På grunn av andre sosiale forhold måtte jeg denne uka velge en søndags ettermiddag som min maledag. Det har snødd en del i det siste, selv om det i lavlandet mest har kommet som regn eller sludd. På forhånd kan jeg derfor ikke med sikkerhet vite hvordan snøforholdene er her oppe på ca 200 moh. Jeg var frem og tilbake om jeg skulle ha med truger eller ikke, men det ville vært slitsomme ekstrakilo å dra på, uten at jeg visste om det ville være bruk for dem. Derfor ble de hjemme. Sekken var tung nok fordi jeg hadde byttet ut det lette stativet til fordel for et tyngre et. Det tyngre gir mer stabilitet som staffeli. Fin tur oppover på ca ti cm nysnø. På turen innover og oppover stoppet jeg ved en liten bekk. Fossekallen er mye mindre sky nå på kalde vinterdager enn på våren. Litt etter litt økte snømengden, og den siste delen av ruta stolpet jeg i snø som rakk meg til knærne og delvis til lårene. Nesten framme støkte jeg opp en liten flokk med orrhøns som beitet under ei stor furu. Denne gangen hadde jeg tilgang til bil, og det ble ingen sykkeltur. Likevel var det altså utfordrende nok. Turen opp tok en time.
Vel framme var det å vrenge av seg tøyet oventil og få på nytt tørt ulltøy. Lag på lag. Ull, bomull, tynn boblejakke, fleece og bomullsjakke. Nedentil ull, turbukse (delvis våt) og tykk vattert overtrekksbukse. Når det kommer snø i disse trakter, er det ofte østavind. Kald vind fra Sibir som trekkes over Skagerrak og slipper sin hvite last over landskapet her sørpå. Min plassering er normalt gunstig med tanke på vind og trekk, men ikke når det er slik østavind. Selv om jeg holdt varmen lenge, ble det etter hvert en utfordring å holde varmen.
Mørket gav meg til slutt ingen andre valg enn å avslutte. Kulda hadde dessuten invadert meg, og jeg måtte bruke de siste kreftene før nedfarten til å få samlet tingene mine. Litt mindre å pakke enn å pakke ut, siden jeg går med mye av tøyet på kroppen for å få varmen i meg igjen. Selv om skotøyet holdt bedre på varmen denne gang enn sist, begynte jeg å slite med nummenhet i føttene. Nå vet jeg at liv og varme kommer tilbake gjennom bevegelse, så det er bare å sette den ene foten framfor den andre. For hvert steg øker blodsirkulasjonen.
Cirka tre kvarter nedfart, og bilen venter meg.
Magne