Det var en spennende utfordring i går å forsøke seg på dette motivet. Da jeg startet opp, var det fine krusninger på vannet. I følge yr.no skulle brisen vedvare, og jeg satset på bølger. Imidlertid varierte vinden kraftig, og innimellom var det vindstille.
Jeg måtte derfor sitte en del bare å iaktta bølgene. Jeg så hvordan de blå og brune sidene av bølgene gikk over i hverandre – både som totalrefleksjon av himmelen, men også som myk og gjennomsiktig himmelspeiling.
Når jeg hadde sittet en stund og studert, måtte jeg forsøke å fastholde i minnet det jeg hadde sett og forsøke å gjengi det, selv om vannet plutselig ble helt flatt. Fotoet fra prosessen viser litt om hvor annerledes det kunne se ut da. Bemerk bare at fotoet er tatt fra en brattere vinkel og speilingen er derfor bortimot total. Da jeg malte satt jeg mye lenger ned mot vannet og så det fra en slakere vinkel.
Den lille duken i bakgrunnen lager en nøytral skygge over blandebrettet slik at jeg ikke blir lurt av intensiteten i fargene.