Maleriet er ikke en eksakt gjengivelse av motivet. Jeg forsøker å plukke ut elementer som er representative for det jeg møter. Jeg kan ikke male ethvert strå eller blad , så jeg forsøker å fange en slags essens; – Hva er dette som jeg har foran meg?
Til tider er sola rund, og så skifter den form når bølger bryter opp speilet. Når jeg ser på sola en stund, forsvinner skinnet rundt og hele utsikten mørkner. Det er umulig for meg å fri meg fra det jeg allerede kjenner til om fenomenet fra foto og malerier, men jeg forsøker å stille meg inn på dette friske, nye møtet så uforbeholdent som mulig.
Stedvis er også speilet selv gjennomskinnelig, og det må også tas på alvor.
Jeg pakker sammen og drar videre og finner ei bukt med mer ro slik at jeg kan male neste maleri. Denne gang er det gamle nedfallstrær under en klar og gjennomsiktig vannhinne. I løpet av maleprosessen brytes den klare hinna også her opp og klare, sterke elementer av himmelhvelvingen skygger for innsikten.
Sakene pakkes og jeg vender nesa hjemover.