Vannet er grunt i en liten skogsbekk, og du kan se steingrunnen klart i skyggen av skogen bakenfor. Så kommer skyer og teppelegger deler av den klare vannflata. Dypene sees ikke lenger. Til gjengjeld blir nye ting synlige, som vannhinnas sirkelkrusninger på overflata. På ett eller annet vis forklarer og forteller disse noe nytt om dybdene, men kanskje som en gåte. Det er komplekse systemer vi har å gjøre med. Jeg kan tro jeg har fått tak på det og ser det som det er. Brått er det likevel helt annerledes. Skyene er borte, så også den synlige vannhinna. Bare mysterier tilbake.
Det er ganske krevende å sitte slik og forsøke å fange en slags virkelighet med pensler, pigmenter og olje. Alt er så flyktig. Plutselig var det en ravn i vannflata. Den fløy like over meg og skrek hest i lia nedenfor. Det er som om opp og ned bytter plass. Plutselig svømte en vannkalv forbi. Løvsangeren sang over hodet mitt. Jeg var i sola. Jeg var i skyggen.
Så er det meg selv, da. Det handlende subjektet. Linsa som maleriet projiseres gjennom. Blir også jeg synlig i avbildningen av denne korte tiden? Jeg tror i det minste jeg er synlig som noe av mitt eget temperament skjult i penselstrøkene. Jeg legger ved en detalj her, så får den enkelte vurdere selv.
Magne