Så er jeg i gang igjen. Ett år og drøye fire måneder siden forrige Sjikt-maleri. Faktisk er det med ganske stor spenning jeg starter opp igjen. Selvtilliten er ikke den beste.
Det har gått syv måneder siden operasjonen i hodet, og krefter og form har kommet stadig mer tilbake. Er tiden kommet nå!?
Fortsett å lese…
Det går sannelig opp og ned. I går, torsdag, var jeg ute og malte og hadde en fin dag. Det meste gikk på skinner. Henimot tretiden kom Arve Henriksen med utstyr til dronefilming. Meget spennende! En flott avslutning med bål, kaffe og pølse ble det også tid til.
Maleriet er ikke en eksakt gjengivelse av motivet. Jeg forsøker å plukke ut elementer som er representative for det jeg møter. Jeg kan ikke male ethvert strå eller blad , så jeg forsøker å fange en slags essens; – Hva er dette som jeg har foran meg?
Hvis jeg mener å kjenne et menneske eller et fenomen godt fordi vi har brukt mye tid sammen, kan det likevel være på sin plass å skjerpe sansene, forsøke å nullstille gamle forestillinger og ta mitt møte med det på alvor. Kanskje oppdager jeg at det jeg trodde jeg visste,…
Ei hinne avslører og skjuler, og tegninger finner og mister sin form. Et føyelig speil eller virvar av bølgende, brusende storm. Så fryser det til Og får sitt hvite dekke. Ei buktende linje, en kant, eller to eller tre og taktfast dryppende sne.
