Bilder

Prosess: Jeg malte først plata i en lys, veldig uttynnet gråblå. Deretter malte jeg bølgemønster og trodde det ville holde. Jeg innså at jeg burde brukt gråskalaremsa min til å finne en grå for høylysene som var mørk nok, før jeg begynte på bølgemønsteret. Det gjorde jeg ikke og derfor måtte jeg male inn en mørkere grå inne i de lyse feltene etterpå. Jeg tror maleriet hadde blitt frisker i stilen om jeg hadde gjort dette. Hele tiden er det mulighet for å lære.

Bokfink, rødstrupe, gransanger.

Jeg smyger meg innpå en skogsnipe som rundet neset og satte seg i vika ved kanoen. Finnes det noe som høres mer forvirret skrent ut enn nettopp skogsnipe?

Kanoen slipper taket i gresskanten og flyter ut. Fotobagen lager plaskelyder i det den treffer vannskorpa. Hurtig trekkes kanoen tilbake, fisker opp bagen, trekker ut gopro, kamera, batterier, mikrofon og linse. Henger bagen til tørk og kamera rundt halsen.

Flyter stille med lange rolige bevegelser. Lar åra gli bakover og holder retningen på båten. Yrende fugleliv. Klokka er 10.

En hjort spretter opp fra vannkanten, løper noen få meter opp en skrent. Blir stående. Ser på meg bak noen trestammer.

Kanoen flyter stille. Jeg fester blikket på dyret og holder det fast – mens kanoen tas med vinden og stanser framdriften. Hjorten er urørlig. Jeg likså. Jeg ser den værer, men vinden er til min fordel. Uendelige minutter. Gjensidig nysgjerrighet. Så noen dype dype brøl som fyller vannhinna og går i bølger mellom åsene. Jeg padler videre.

Maleriet fra i går med feil farge står på staffeliet. Jeg laserer med olje, viridian, brent Sienna, rå umbra, ultramarin og gel. Penselen er myk og røyter. Det øverste laget på svaberget på maleriet endrer karakter.

Jeg vil se på det også i sol. Vender det. Går unna og studerer. Vinden tar tak og sender det ned under vannskorpa. Jeg tar tak i det, og med bestemte bevegelser forsvinner vannet fra den porøse baksiden – innen den rekker å åpne seg og slippe vannet inn i porene. Legger maleriet til tørk i sola før det pakkes ned igjen.

Jeg sitter nå og kjenner lukten av bål, bråte eller brann. Fint vær. Kanskje fra gårdene heromkring, eller fra en annen som er ute i lignende ærend som meg.

Rolige tak igjen, og båten skyter som en pil i vannet.

Spetakkel. En gåseplog på vei nordover forstyrrer stillheten. Jeg sitter bare – ser etter dem en stund.

Jeg finner en stille vik. Jeg finner en stokk. Nytt liv av daude gror og bølgene rammer det inn som i et tribunemønster.

Disse to dagene ble en liten reise. Fra studiene i en skogsbekk – der sola og vannet lager smykker av de vanligste ting, til det faste fjell som allerede har begynt badesesongen, og til stokken og villskuddet.

Magne

Himmelen speiler seg i vannet. Små bølger skjærer vannflata opp i mange fasetter. Fra mitt ståsted ser det ut som om de er vannrette.

Så stilner vinden og flata blir som et halvgjennomskinnelige speil. Sola kommer inn fra venstre – og isflaket – som ligger som en sperre lenger ute – stråler. Mot høyre avtar stråleglansen.

Jeg sitter med sola i ansiktet og maleplata er i skyggen. Den hvite plata er vesentlig mørkere enn alle de lyse fargene jeg ser på. Jeg har med meg en gråskala med trinnvise overganger mellom hvit og sort. Med den kan jeg bestemme hva som skal være bildets lyseste og mørkeste punkter, samt middelverdien. Så begynner oversettelsesarbeidet.

Det oppleves som et virvar, men jeg begynner med å lage en himmelfarge av ultramarin som jeg har dempet litt med brent umbra. Jeg tynner den ut med olje og terpentin, smører utover plata og tørker deretter av det meste. Tar en stor, bred kost og med sirkelbevegelser lager jeg fine strukturer slik at det blir en sammenhengende tekstur. Jeg har planlagt å male over med den mye mer potente brente umbrafargen for å skape bølgemønster og speilbilder av stammer fra skogen bak.

En sitronsommerfugl flagrer forbi. En grønnspett skriker og hamrer. Jeg maler. Sola steiker.

Alle farger, teksturer, strukturer, linjer, former legges nå fortløpende på. De vekslende vindene tvinger meg til å velge og memorere et bestemt punkt i tiden, og jeg funderer litt over hva et punkt i tiden er.

Maleriet pakkes ned og jeg sitter og ser en stund på vannet jeg nettopp malte, og jeg ser på de vakre stråene fra i fjor som bader i vannskorpen forgylt av lyset. Englehår.

Jeg skjønner jeg har oversett dem – at de var der hele tiden.

Jeg fortsetter å undersøke issmeltinga.

Jeg tenkte i førstningen kun på komposisjon da jeg oppdaget den lille åpningen til venstre som var innesluttet av is. Jeg syntes denne passet så godt sammen med den større åpningen,, den som hadde åpnet seg helt. Jeg malte ellers bare det jeg så – etter beste evne.

Da jeg kom hjem med maleriet, oppdaget jeg at jeg hadde fanget et fenomen. Midt i den lille åpningen sto en liten mørk kvist. Den sugde til seg varme fra sola og radierte den utover mot omgivelsene. I løpet av tiden jeg malte smeltet hele barrieren bort, og sirkelen rundt kvisten åpnet seg mot resten av vannflata.

Hva så med den store åpningen? Jo der var det en hel pors-busk – mange grener sammen – som hadde samlet enda mer varme!

Da ser vi at selv om en kan samle varme alene, og selv om man er liten, kan man samle mye mer varme om man står sammen.

Jeg ville teste ut en teknikk i dag etter isnpirasjon fra i går da jeg malte Sjikt Panorama #8. Tanken var kanskje god, men jeg kom feil ut i starten med fargen på lyset i vannet. Dermed måtte dette males inn over det andre. Jeg var redd det da skulle bli for mye bearbeidelse i bildeflata da, men tror foreløpig det er helt ok.

Det som er det vanskelige, er at det er så mange farger og former som opptrer samtidig. Det er ikke bare en farge i bekken, den er grønn, rødbrun, sortaktig, oker og mange overganger mellom disse fargene. Disse fargene er egentlig bunnen jeg ser i bølgemønsteret når ikke himmelspeilingen stenger for synet. Derfor kan jeg ikke dra hver hver bølgelengde i en og samme farge fordi den består av flere farger etter hverandre. Jeg tenkte jeg ville male himmelfargen svært tynt, men jeg tolket feil og den ble i mange farger.

Mens jeg nå skriver, dukker det opp en ny ide jeg vil forsøke. Jeg vil forsøke å starte opp med en tørrpenselteknikk og male det taggete bildet av hele bunnen bortsett fra himmelspeilingen. Deretter kan jeg forsøke å male inn refleksene av himmelen. Det er jo dette jeg har gjort mye i malerier av stillestående vann, men her ble jeg så fokusert på bølgemønsteret at jeg tok tak i dette.

Det finnes selvsagt mange veier å bruke, og det gir mening å forsøke mange forskjellige.

Magne