Denne nest siste helgen i mars har jeg vært så heldig at jeg har hatt mulighet til å være med på et ganske så eksklusivt kurs i grafikk med Bror Mikkelborg som til daglig arbeider og underviser i grafikk på Kunsthøyskolen i Oslo. I tillegg hadde vi Bjørn Aurebekk som ekstralærer. Når vi da var kun fem deltakere vil jeg si vi fikk skikkelig tett undervisning!
Så er jeg i gang igjen. Ett år og drøye fire måneder siden forrige Sjikt-maleri. Faktisk er det med ganske stor spenning jeg starter opp igjen. Selvtilliten er ikke den beste.
Det har gått syv måneder siden operasjonen i hodet, og krefter og form har kommet stadig mer tilbake. Er tiden kommet nå!?
Naturen er så ufattelig vakker. Farger og former formelig spruter mot deg dersom du har sansene åpne ute i skog og mark.
På overflaten er det bare pur glede og fryd.
Men under det hele gnager livshjulet sakte men sikkert. Liv og død er to sider av samme sak. Vi kan ikke se for oss døden dersom det ikke var for vår forestilling om livet – og vise versa.
Døden er ikke bare livets motsats, den er også livets forutsetning. Uten døden ville alt bare hopet seg opp i et ufattelig kaos. Ved døden reorganiseres stoffene til nytt liv.
Om høsten blir denne dobbeltheten så tydelig. Som alt annet skal også vi dø. Det er så vanskelig å ta inn over seg. Vi arbeider og kaver – strever og sliter – og håper at det i alle fall blir et minne om oss – et ekko tilbake.
I natt var månen ekstra lyssterk og klar fordi den både var nærmere jorda enn gjennomsnittet, det var klarvær og den var full. Derfor måtte jeg bare få den på minnebrikka slik at jeg kan ha den for bruk i en eller annen kreativ sammenheng siden.
—
This night the moon was extra bright, big and clear, so I had to take a photograph of it. Perhaps I can use it later on in some creative way.