Fredag 19

Dag nitten – Fredag 16. februar – 2018. Oppstart 14:30

Omtrent 2 timer

30 x 30 cm

Olje

Dagens prosjekt var å fange lyset på landskapet bak. Sola var bare framme i perioder, og lysflekkene ble derfor malt tidlig slik at jeg skulle få med meg hvordan de var.

I utgangspunktet hadde jeg gledet meg veldig til denne turen. Jeg hadde til og med fått litt tidligere fri fra jobb så jeg kunne klare å komme opp i tide på tross av all nysnø. Men like før turen hadde jeg gjort en blemme og fikk en konflikt med en av dem som står meg nær. Dette hang over meg som en skygge gjennom hele turen opp. Jeg var full av negative tanker. Til og med etter at jeg hadde kommet opp og alt lå til rette for magiske øyeblikk, var jeg i tvil om det ble noe maleøkt. Jeg måtte ta en telefon. Ting ble ordnet opp i, og jeg begynte forberedelsene.

På tross av tunge tanker måtte jeg stadig stoppe opp for å se. Jeg tok fram fotoapparatet, og oppdaget at jeg hadde glemt minnekort. Det er vanskelig å planlegge og pakke til en tur når mye av hjernekapasiteten brukes på utmattende sidespor.

Mobilkamera er ikke så verst. Problemet er bare at skyggepartiene i snøbildene generelt blir altfor blå. Det er en oppdagelse jeg har gjort etter at jeg startet med maleriene. Derfor har bildene her vært en tur innom Lightroom for å endre fargetemperaturen til å matche fargene slik de faktisk er. Det er mulig å fikse litt av dette, men jpg-bilder er lite fleksible.

 

Denne turen opp, som på tørt føre tar tre kvarter, tok en og en halv time. Jeg antar at jeg hadde tolv-tretten kilo på ryggen, og trugene sank et stykke ned i løssnøen. To hundre meters høydeforskjell kjentes drøyt.

Trærne hang som portaler, og et sted var også en kraftig stamme brukket tvert over slik at treet krysset ruta.

Utsikt fra der jeg kommer opp til Salvestjønn. Maleriene lages fra andre enden, inne i vika litt til venstre for midten av bildet.

For en merkelig kontrast! Det vakreste landskapet til nå i hele prosjektet – og alt blandet med tunge tanker.

Hva er inspirasjon?

Er det ikke slik at en kunstner skal ha inspirasjon for å male? Eller kan det være at det handler mer om å stå i noe. At jeg arbeider også når ytre forhold gjør ting vanskelig for meg? Snøkav, regnvær, insekter, slitenhet rent fysisk, psykisk press og så videre.

Og hvorfor tar jeg ikke bare foto når det er så mye lettere – og når det er så mye større sjanse for vellykkede resultat?

 

Oppdatering:

Etter at bildet var ferdigmalt tok jeg et foto av motivet. Selv om fotografiet er betydelig redigert i Lightroom, klarte jeg ikke å finne fram til samme dynamikk som i maleriet. Kanskje en kombinasjon av de to bildene kan være et utgangspunkt for et studiomaleri? Detaljer fra fotoet og farger, komposisjon og dynamikk fra maleriet.

 

Magne

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *