Dette var i i utgangspunktet ikke en spesielt egnet dag for malerivirksomhet. Hadde det ikke allerede vært bestemt, hadde jeg heller ikke reist ut. Så hva er egentlig kunstnerisk inspirasjon? Etter min mening er det først og fremst hardt arbeid.
Fortsett å lese «Sjikt – bekkefar 08»
Vinterbekken. Akvarell malt litt fritt etter friluftsmaleriet jeg malte ute i desember. Jeg arbeider for tiden med å utvikle metoder for å overføre motiver og tema fra friluftsmalerier. Dette er nok ikke det endelige uttrykket jeg søker med hensyn til akvarell, men jeg syntes det ble ganske spennende likevel.
Fortsett å lese «Sjikt – Bekkefar 07, utvidelse»
Vinterbekken har sin egen fargeskala og sitt eget uttrykk. Det er tidlig vinter, og den er fremdeles fri og løssluppen der den smyger seg mellom og under våt snø. De jernholdige steiner skaper et gyllent lys som stegvis dras mot det mørkegrå sorte. Små stryk og virvler kastes omkull og linjene leker med hverandre. I bakevjene samles skum og bobler. Innimellom slipper de seg sprekkeferdige videre og følger med i dansen .
Fortsett å lese «Sjikt – bekkefar 07»
Dette maleriet er for meg en løsning og en vei videre når jeg tenker på mulighetene og begrensningene jeg har i mitt kunstneriske virke!
Fortsett å lese «Et lite gjennombrudd»
Jeg har stadig stoppet opp for å planlegge veien videre, og denne veien har blitt staket ut på bakgrunn av hvor jeg har vært i livet på det aktuelle tidspunktet. De siste årene, og til og med de siste månedene, har bydd på mange skiftninger og ulike perspektiv. Særlig har sykdom og helsetilstand spilt en avgjørende rolle for tankene mine om nær og fjern framtid.
Fortsett å lese «Veien videre»
Jeg følger bekkeleiene videre i jakten etter sjiktene.
Vannhinna krummer og bøyer seg der den kastes utfor et platå. Bunnen nedenunder blir fordreid og gjør vannfallet synlig. Sola belyser de skarpeste kantene av vannbuktningene og skaper tydelige tegninger, mens slakere bølger får et noe mørkere preg.
Speilinger av nærliggende gresstrå, tuster og greiner forsterker inntrykket av vannet, og bakenfor kan også himmelen og enkelte trær skimtes som i et diffust speil.
Jeg malte den første delen mens området lå i skygge, for jeg visste hvor sola ville komme. Dermed fikk jeg mulighet til å jobbe konsentrert i tre timer med å avkle vannet stadig flere hemmeligheter.
Magne
Vannet snor seg gjennom landskapet, gjør en yttersving, snur brått og tar motsatt vei. Den sliper og gnurer på steiner og sand. Overflaten beskriver bunnen, men på indirekte og mystisk vis.
Magne
Det er i ferd med å grønnes i skogen. I en liten bekk tilsløres overflaten av grønnskjær ispedd flekker med blå himmelspeilinger.
Magne
Inne i litt dype og trange skogsdaler kan en finne slike bekkefar som dette. Sand og runde steiner sammen med steiner av litt nyere dato, som enda ikke har blitt slipt til. Himmelen er synlig også her, men kun glimtvis der den får slippe til som speiling mellom trestammer og -kroner.
Jeg blir særlig opphengt i mosen som dekker steinene over og under vann. Det er som et tett teppe som er strødd utover som rester både her og der. Harde steiner mot stofflig mose og flytende vann.
Fortsett å lese «Urskogsbekken»
Vannet er grunt i en liten skogsbekk, og du kan se steingrunnen klart i skyggen av skogen bakenfor. Så kommer skyer og teppelegger deler av den klare vannflata. Dypene sees ikke lenger. Til gjengjeld blir nye ting synlige, som vannhinnas sirkelkrusninger på overflata. På ett eller annet vis forklarer og forteller disse noe nytt om dybdene, men kanskje som en gåte. Det er komplekse systemer vi har å gjøre med. Jeg kan tro jeg har fått tak på det og ser det som det er. Brått er det likevel helt annerledes. Skyene er borte, så også den synlige vannhinna. Bare mysterier tilbake.
Fortsett å lese «Sky-speilinger»
Jeg jobber for tiden med oppfølgerprosjektet «Sjikt, Del 2». Jeg ønsker å fordype meg videre i tematikken:
– Å undersøke hvordan lagene i vann framtrer sammen med omgivelsene.
Men nå vil jeg videreutvikle arbeidsmåten. Jeg vil uten hjelp av foto arbeide med store malerier i studio. Basen for disse vil være friluftsmaleriene, skisser og notater gjort på turene i naturen.
I dag ble jeg dessuten tatt opp som medlem på Fellesverkstedet Myren Grafikk, og der vil jeg lage grafikk på grunnlag av det samme materialet.
Fremdeles samarbeider jeg med mine tre terapeutvenner, Alfred Røyksund, Georg Kayser og Toralf Tronstad, om tenkningen rundt prosessene i arbeidet vårt. Det kan være både de og jeg ser sjiktene i menneskemøtene eller naturfenomenene stykkevis og delt, og det å finne klarhet blir vel noe vi kan skimte langt i det fjerne. Likevel sitter vi aldri tomhendte tilbake.
Fortsett å lese «Granitt og vann»
Denne nest siste helgen i mars har jeg vært så heldig at jeg har hatt mulighet til å være med på et ganske så eksklusivt kurs i grafikk med Bror Mikkelborg som til daglig arbeider og underviser i grafikk på Kunsthøyskolen i Oslo. I tillegg hadde vi Bjørn Aurebekk som ekstralærer. Når vi da var kun fem deltakere vil jeg si vi fikk skikkelig tett undervisning!
Fortsett å lese «Litografikurs med Bror Mikkelborg»
Når jeg møter på hindringer i livet blir jeg nærmest besatt av å finne løsninger. Hvilke dører er fremdeles åpne når noen lukkes? Åpner nye dører seg?
En aktivitet jeg kan bruke tid på når jeg ikke orker å herje rundt i snøkaoset i naturen, er å studere utsikten fra hyttevinduet. Da passer det også godt å fordype seg i akvarellmaling.
Fortsett å lese «Hvile»
Jeg har alltid vært en optimist. Selv i de mørkeste perioder ser jeg først og fremst muligheter. Jeg ser gjerne sola, gjennom blafringen av et stearinlys i natten. Jeg argumenterer også for at det er best slik. Det gir maksimalt med energi og lykke.
Jeg sitter på hytta i fjellheimen. Jeg trenger en liten pust i bakken, som det heter. Det har gått omtrent to år siden jeg skjønte at jeg var syk med en svulst på hypofysen. Operasjon et drøyt halvår senere, og jeg har vel ikke tall på alle øyeblikk jeg har tenkt at, – Nå! Nå er jeg frisk igjen!
Så viser det seg gang etter gang at jeg har forvekslet stearinlyset med sola. – Hvorfor er jeg sliten nå!?
På tross av situasjonen de siste årene, har jeg gjennomført en kunst-master, to store separatutstillinger og oppnådd medlemskap i Norske Billedkunstneres forening, og jeg har hastet videre til neste kunstprosjekt. Skulle det være Natttfarger eller kanskje Trærnes teater?
Men så begynner altså kroppen å lugge igjen. Safta er borte og jeg kjenner meg bare så uendelig sliten, så trøtt, så trøtt.
Jeg tar et steg tilbake.
Det skal komme tider.
Jeg skal se lys igjen og være sikker på at det faktisk er sola jeg ser.
En tid uten tvil.
Jeg hadde tenkt at jeg skulle dra ut for å male lyset i byen om kveldene, men hele kroppen min protesterte, for jeg trekkes kontinuerlig mot skogene.
Nå ønsker jeg ikke lenger å stritte imot.
Trær har i alle år talt sitt tause språk til meg, og jeg vil reise ut for å undersøke om de har noe å fortelle meg. Jeg vil være en aktivt deltakende tilskuer i Trærnes teater!
Nedenfor er et lite galleri av malerier og foto fra mine møter med trær de senere årene. Disse inspirerer meg til dialog.
Magne
Nå har jeg malt tre malerier der ute ved vannet i skogen som dere ikke har fått sett. Jeg visket dem ut da jeg ikke ble fornøyd med dem. Jeg har til sammen malt mer enn femti malerier der i løpet av hele prosjektperioden. Selvkritikken blir sterkere å sterkere, og det var godt å feste bølgene til maleplata igjen.
Fortsett å lese «Sjikt – niogtyvende dagstur»
En fantastisk dag. Solrik og lite vind. Mens jeg satt og malte, så jeg refleksen av en spurvehauk i vannet – som et prosjektil. Jeg løftet hodet og den forsvant inn i et kratt. Like etter svømte det ut en buorm fra graset i vannkanten til høyre for stokken i maleriet.
Rikt.
Fortsett å lese «Sjikt – åtteogtyvende dagstur»
Når man går tett på og bruker en uvant vinkel, kan det kjente bli ukjent og nærme seg det abstrakte.
Fortsett å lese «Sjikt – syvogtyvende dagstur»
Yr meldte mye regn i dag, og regn ble det. Jeg hadde en forestilling i dag om at jeg skulle klare å male to, og jeg begynte sågar på enda et, men visket det ut igjen. Selvkritikken synes å bli sterkere for hver gang jeg får til noe nytt. Derfor var jeg heller ikke fornøyd med det som vises her, men folkene rundt meg overbeviste meg…
Fortsett å lese «Sjikt – seksogtyvende dagstur»
