Fredag 03
Fredag 02
Oppstart – Fredag – 01
Jeg har arbeidet ganske hardt og gjort mange undersøkelser for å finne det perfekte sted for dette prosjektet. Jeg ønsket at det skulle være mulig å komme dit uten å måtte bruke bil – av miljøhensyn. Jeg tror nok likevel ikke jeg kommer til å gjennomføre dette hundre prosent.
Ideer til prosjektet
Samme sted gjennom et helt år. Samme utsikt. Samme verktøy; oljemaleri på okerfarget grunning på mdf. Samme tid på døgnet; to timer fredag ettermiddag.
Hva skjer gjennom sesongene i naturen når det gjelder lys, farger, vekster, vær?
Hva skjer med meg selv når det gjelder tilstedeværelse, teknisk dyktighet eller annet som jeg ikke kan ane noe om på forhånd?
Bør jeg holde fast på samme utsnitt eller kan jeg variere det? Bør jeg holde fast på samme uttrykk – en gjengivelse av hva jeg ser?
Vinterskygger
Den lave sola om vinteren gir disse lange skyggene som lager tegninger i snøen. Deilig å male et rent realistisk bilde. Det gjør at jeg slipper unna mange kompliserte valg. Omtrent seks timers arbeid, 40 x 60 cm, olje på mdf-plate.
Magne
Skogsmiljø med nøtteskrike Del I
Endelig et lite livstegn her igjen. Jeg utforsker lyset og hvordan det kan gjengis med malerkost og lerret. Aller best står lyset seg mot mørket. Ja, selv nesten sorte nyanser kan lyse om det står i relasjon til noe som er enda mørkere.
Det å male gir en sterk fysisk opplevelse. Det er motstand, og det er flyt. Lukt av oljer og terpentin, og lyder fra et åpent vindu.
Det å male storformat er enda mer intenst. Jeg står oppreist, går frem og tilbake, myser og beveger hele armene i store buer der den våte kosten treffer og stryker over lerretet. Jeg dynker penselen i terpentin og spruter det over lerretet, holder fingeren delvis over flaskeåpningen og kaster terpentin over.
Det første steget går ut på å plassere store felt – sette på plass massefordelingen i maleriet. Skape et første inntrykk av en slags dynamisk balanse.
«Nøtteskrike i skogsmiljø» 140 cm x 100 cm (Første steg)
Kun to farger holder i dette stadiet! (Oker og prøyssisk blå) De to fargene vil binde det hele sammen til slutt.
Fra blandebrettet.
En gammel utslitt og billig kost er mitt beste verktøy. Med nye pensler klarer jeg ikke å skape de underliggende strukturene jeg ønsker.
Detalj.
Magne
Jomfruelig
Med dette begynner et nytt kapittel. Her er første utdrag fra min skisseblokk. Med den som verktøy vil jeg gå rundt og lete etter motiver. Fotoapparatet blir også med for filming og for å ta detaljbilder. Kanskje noen av skissene vil egne seg som utgangspunkt for mer utførlige malerier.
4. mai. Litt vest for Øygardstjønn. En fantastisk vakker vårdag. Sen og kald vår i år. Derfor er hvitveisen ennå på sitt vakreste, og løvet er jomfruelig.
Tenk å få avspasering på en dag som denne! Har funnet en liten bortgjemt dal – ny for meg.
Nyutsprungen rogn, og humlesurr i blåbærlyngen. Fosser og vannfall fra flere kanter. Jeg fant boligen til et spettmeispar i en stor osp. De likte meg ikke!
Det er så mange motiver her (humlesurr bak øret) at det er til å bli sliten av!
Oppdaget to sangfugler som svirret som bøksangere. Fikk det bekreftet ved noen strofer litt senere hen. Det ser ut til at jeg har funnet enda en liten flik av paradis!
Magne
Verktøy
Klag ikke på verktøyet!
Du kan drepe en mann med en kniv.
Men prøv å lage en seljefløyte om våren uten!
Magne
Se på en mann
Se på et bål,
hvordan det er bygget opp,
flis for flis
Og kvister og greiner lagvis øverst.
Forbrenningen
Omformer det til lys og varme
Og karbondioksid og vann.
Så brytes det sakte men sikkert ned
Og bålet mister sin form, sin struktur.
Lyset er borte
Og varmen
56cm x 40cm
Se på en mann.
Hvordan han er bygget opp.
Celle for celle.
Bein og muskler og hode øverst.
Forbrenningen.
Celleåndingen skaper liv og varme
Og karbondioksid og vann.
Så brytes han sakte men sikkert ned.
Og mannen mister sin form, sin struktur
Lyset er borte
Og varmen
—
Magne
Lys og mørke
Aldri er vel lyset lysere
Enn i den mørkeste, dypeste natt
Livets vev
I teknologiens vev kan vi dele de store naturopplevelser fra Svalbard, Riftdalen, Grand Canyon eller Dovre.
Jeg synes likevel livet blir større når jeg ser livsveven i et mikroskop
– fra tuppen av et lite moseblad.
Kanskje det minste er større enn det største?
Magne
(Tuppen av et blad fra Bjørnemose fotografert med mobiltelefon gjennom mikroskop. 400x + oppskalering i Lightroom)
Alt som ikke er der
Jeg ser alt som ikke er der. Og det som faktisk er der, ser jeg ikke. Nå gjelder det å holde seg på beina. Nå gjelder det å ikke slukes av sorte hull. En kvist knekker like bak og det hviskes i trekronene. I det fjerne noen hundeglam. Sterke indre bilder, og hårene reiser seg på nakken. Kulden kryper inn gjennom ermene og fyller tomrommet.
Det er bare midtsommers at blåtimen varer evig.
En hengekøye, en sovepose.
Magne
(Akvarell 19 x 20 cm. Skisse. Motiv fra mitt indre landskap i jakten på å teste ut ulike tekniske muligheter)
Vann og farger
Sola har løftet opp de bunnløse blå hav. Sleper og drar mørke, gråblå sekker innover de dype skogene. Det flyter over. Bekker mister sine grenser. Alt glir over i hverandre. Heftige brusebad med påfølgende fønvind. Aldri er vel skogene så intenst fargesatt som i slike somre!
Akvarell 40×30 cm
Prosjektets neste fase
Om prosjekt «Sceneskifter i Sørlandskog» eller «Skogens uro».
Jeg startet opp prosjektet mitt med temmelig konkrete motiver. Jeg tenkte at jeg skulle fotografere livet slik det ser ut – ytre sett. Deretter testet jeg ut diverse muligheter for abstraheringer. I siste fase synes jeg at jeg har truffet en nerve i meg selv der de maleriske elementene har skapt mer liv i bildene. Mine følelser og opplevelser kommer mer fram i bildene. Fotografiets muligheter er fantastiske!
Jeg kan likevel ofte kjenne meg litt jaget med kamera i hånden. Noen ganger kan strevet etter blinkskudd ta bort litt av roen som skogen kan gi grobunn for. Derfor vil jeg nå i større grad la kamera ligge hjemme når jeg er på tur – selv om jeg da kan gå glipp av potensielle blinkskudd.
Prosjektet går dermed inn i en ny fase: Tegning/maleri.
Tradisjonelt har jeg tenkt om meg selv at det er male og tegne jeg kan, men nå føler jeg meg usikker igjen, på samme vis som da jeg tok opp fotograferingen igjen i 2010, etter mange års pause. Nå vil jeg prøve å få til samme reisen som jeg har gjort med kamera. Hvilken stil skal jeg velge å arbeide mot? Kanskje jeg kan få til en tilsvarende reise som jeg har gjort med kamera? Disse tegningene og akvarellene er eksempler på ulike uttrykk som kan være aktuelle. Skal jeg velge en stil der jeg detaljert kopierer naturen, eller skal jeg i større grad skildre stemninger og mitt eget temperament? Kanskje begge deler?!
Bli gjerne med meg på reisen videre!
Magne
Sceneskifter i sørlandsskog – Del 1 er ferdig
Siden februar 2012 har jeg brukt mye tid i skogsområdene rundt grenda Erkleiv mellom Vennesla og Birkenes kommune. Min plan var å lage et portrett av dette skogsområdet. Det skulle være mitt pausested. Et sted jeg kunne trekke meg tilbake for å nyte natur og slippe alle grublerier. Jeg har hatt en fantastisk tid her, men jeg har på ingen måte sluppet unna mitt grublersinn. Arbeidstittelen har vært «Sceneskifter i sørlandsskog», men nå er det foreløpig omdøpt til «Skogens uro». (Prosjektbeskrivelsen finner du her: magnemyhren.no/WP/present-project/)
Del 1 er nå ferdig, og nedenfor finner du noe av det fotografiske resultatet.
Prosjektet som helhet er på ingen måte over. Mer om det i videre bloggposter…
Det søte liv
Noen ganger ramler du bare midt oppi det. Da må du være tilstede. Da må du nyte øyeblikket. For slik er også livet. Det er ikke bare kav og strev.
Høyteknologi
Urdansen
Slik føres livet videre: En evig jakt mellom han og henne. Hun; et utsøkt smykke. Han; en sort ridder. Den samme dansen har vært danset i millioner av år. En for alltid vedvarende runddans. Startet lenge før homo sapiens satte sine første spor i sanden, og kanskje vil de fortsette i millioner av år etter oss.
Magne
Sort høstlibelle (hun og han)
Planten heter Rome
Vann og klorofyll
Vann og klorofyll. Selve livets grunnlag.
Jeg blir ikke mett på alle nyanser fra den grønne fabrikken. Noe går mot blått, noe mot gult. Noe går mot grått og noe mot brunt. Noen ganger er det overlapp mot rødt, eller kanskje hvitt… Variasjonsbredden er uendelig.
Og så vannet da; den enkle, men geniale kjemiske forbindelse! Tenk bare på den tynne hinna som bærer væsken som i en sekk! Et mirakel i seg selv.
Lyset er motoren i det hele. Hun gjennomstrømmer alt.
Magne
Kunst i tekstil og glass
Som tråder av glassfiber. Ingeniørkunst på høyeste nivå. Dette er glass- og tekstilkunsten du finner i katedralen under trekronene. Studer det når sola titter frem etter sommerregnet!
Magne
Dunder og brak
Insektsommer. Klegg. Som stille, lumske jetfly. Uberegnelige droner. Myggolje, lange ermer og bukseben, netting og hodeplagg. Summing nært, bulder langt borte. Noe er i gjære. En bekk spiller perkusjon mot steinene der den farer ned i Vettetjønn. Ellers ganske stille.
Koboltblå himmel byttes ut mot mørk gråblå. De hvite blondene rundt skyene viskes bort. Som skumring midt på dagen. Et glimt. En-to-tre — tolv-tretten. Enda noen kilometer unna. Jeg har trukket meg i regnponsjo og dratt kanoen på land. Sitter og venter i den.
—
Glimt og smell kommer med få sekunders mellomrom og fra alle kanter. De første ringene tegnes i vannspeilet. Dråper plasker mot hodet som skarpe nåler. Vannsekken er åpna. Krana er satt på for fullt!
—
De siste dråpene klarer ikke slukke spritflammen på stormkjøkkenet. Først posemiddag brygget på ølfarget vann, og snart nytrukket kaffe. Hva skal vi med TV-kvelder i stua når skogen har slikt å by på?! Frisk og nydusja skog, og med kaskader av grønnfarger ingen kunstner kan drømme om å gjenskape!
Magne
Smak av honning
Øyegodt.
Søtsyn.
Sukkerblikk.
Som eimen av nektar og honning.
—
Et blendverk ved en hvilken som helst dam,
et tilfeldig blinkende tjern,
et småvann,
en pytt.
Det er likevel en sjelden åpenbaring,
fordi vi vanligvis bare haster videre
til neste stopp.
Der vi likevel
ikke stopper opp.
Magne
Den unge
Foreldrene har gjort sin del av jobben. Den unge må klare seg selv.
Stå på egne ben. Kjenne at vingene bærer. Skaffe sin egen mat. Finne sin egen vei.
—
Ingen har lovet at det skal bli en enkel reise.
(Nøtteskrike, kylling)
Magne
9BCF245B-199C-41C1-83A70E3989B10A68-C3549988-A51D-40EF-B4A8371020561221
Farger
Tiriltunge, markjordbær, revebjelle.
Trodde du kanskje du måtte til by eller på kjøpesentre for å finne fargekart?
Visste du ikke at også naturen bruker oppskrifter og finner de riktige nyansene for hver blanding?
Trodde du kanskje det bare var oss materialister som bedriver sløseri?
Da har du ikke vært i det fri noen gang!
Magne
La meg jakte på mitt vis
Jeg flyter på et stille skogsvann med lydløse forsiktige tak. Sender vannvirvler videre i rekker. Der snadrer en enslig stokkand – i vinden – umerkelig svak, og ved bredden noen kvister som knekker – en råbukk slank og rak.
Jeg har ikke våpen med flintspiss. Jeg har ikke børse. La meg likevel jakte på deg på mitt vis, før du forsvinner igjen og er borte.
Magne
Bare en hinne
Den røde flåten del I.
Den røde flåten del II
Trollmyr. Jeg ligger langflat og studerer det som skjer. Slik blir vekta fordelt, men det snurper seg i magen. Suger. Bare en skorpe av eldgammel, føyelig, flytende barkebrød. Under – meter på meter med bekmørke. Brunsvarte døde planterester fra gammel tid.
Vierens søte parfyme i nesen. Fuglesangen har stilnet. Det solvarme vann trekker behagelig gjennom klærne – helt inn til skinnet.
Torven brytes sund så åpninger blottes og lager små skimrende slukende sølvspeil med seilende sjørøverflåter.
En tynn hinne revner. Et liv synker inn i sitt eget speilbilde.
Jeg flyter. Nymåne. Ringer forplanter seg fra dråpene fra en padleåre. Vannet er er alt livs mor.
Snart vil jeg lytte til radio, lett motordur og gummihjul mot hard asfalt.
Snart vil jeg sove trygt hos min elskede.
Magne
Ved villmarkas grind
Jeg følger i smug en engsmyger
ved villmarkas grind,
– en trasig parkeringsplass for biler.
—
Ja vel, så trenger jeg altså ikke å vandre i timevis for å nå det eksotiske paradis.
Magne
Naturlig skjønnhet
De maser ikke. De brauter ikke. De skriker ikke.
Kanskje de ikke trenger det?
De er jo stjerner likevel!
—
Kunstige konkurrenter kommer som ubedte gjester med sine ytre skjønnhetsideal, og det naturlige må begrunne sin eksistens.
Selvsagt må det være lov å pynte seg. Det kan ha sin verdi, det! Men jeg vil nå likevel slå et slag for det naturlige!
Magne
(Skogstjerne og akeleie)
Betinget idyll
Midt ute i Vettetjønn, omkranset av vårlige bukkeblad og et grønt belte av livsformer som aldri synes å speile seg mette, ligger en liten øy. Hit kommer ingen pattedyr som fremdeles har sine instinkter intakt. For hva hjelper det om den ligger så nært land når den beskyttes av grunn, brun og djevelsk synkebunn. Da er det bedre for Mikkel og andre firbente å finne andre jaktmarker .Derfor synes dette å være den tryggest mulige havn for små fjærkledde – ja, selv helt nede på bakkenivå.
En liten hinne av kalk er den siste barrière før nytt liv bryter fram. Lokket fram mot livet av varmen fra en varm fjærløs hudflekk på mors og fars bryst. Firlinger.
—
Men i skogene rundt tjernet lurer andre gode mødre og fedre på jakt etter proteiner og kalorier for sine egne små hjelpeløse.
Magne
(Det er tilsynelatende noe uvanlig at skogsniper hekker helt nede på bakken da de i følge litteraturen pleier å finne reder i trær som andre fugler har brukt før. Derfor har jeg lurt på om jeg har sett feil og at det dreier seg om strandsnipe. Men jeg har til nå aldri sett strandsnipa her oppe. )
I et speil, i en gåte
Vil vi noen gang finne det vi leter etter,
eller vimer vi mer eller mindre medvitne rundt?
Kan det kanskje være lurt
av og til
å stoppe opp litt,
re-orientere,
før vi rusler avgårde igjen?
—
Var vi heldige,
fant vi ut,
at det gode
lå rett foran nesa på oss!
Magne
Vårskog
En liten film laget delvis med mobiltelefon, speilreflekskamera og zoom H1 lydopptager. Den illustrerer litt av det jeg driver med langt til skogs 🙂
En vårfilm 2015 from Magne Myhren on Vimeo.
Hud
En side og den andre.
Innenfor utenfor.
Integrert.
Fast mot formløst.
Sårbar kraft.
Det er ikke vanskelig å kjenne på slektskap!
Svartskogsnegl (Ater ater)
Jegeren
I et annet univers. I et annet liv. I en annen tid. I andre proporsjoner.
Sin egen sfære. Sin egen agenda. Sin egen mening. Sin egen målestokk.
Og våren er så ufattelig vakker, der jegeren speider etter sitt bytte.
Magne
Noen ganger tar det bare tid
Det er sjelden jeg møter folk, men stadig finner jeg sportegn som forteller at jeg likevel ikke er alene i skogen. Noen ganger er jeg heldig og støter på dyr – i forbifarten. Minnene kan sitte som klistret på netthinnen, eller som ekko langt inne i øregangene. Men så lenge dyrene normal er sky overfor oss mennesker, kan det være en utfordring å finne gode lokaliteter for kvalitetsfotografering. Det er så mye som skal klaffe.
En søndag i slutten av februar dro jeg på oppdagerferd til nye områder i «terrenget mitt». Denne turen åpnet opp en helt ny verden av muligheter for meg.
Det er grunn til å tro at denne lille myra er del av et trafikknutepunkt for både grevling og mår. Orkesterplass! Selvsagt kan det også denne sommeren bli stang ut. Men i så fall vil jeg være rikere likevel på helt andre naturopplevelser fra disse dype skoger.
Det siste bildet er tatt i dag fra et hi som ikke har vært ukjent for oss. Skjulet er langs ruta midt i mellom hiene… Hva med måren? Vent og se!
Fotografiene denne gang er tatt med mobilkamera og viltkamera.
Magne
(Viltkamera og samarbeid: Arve Henriksen)
Solstreif
Høsten hadde ikke nok måneder å ta av i 2014, og årstiden har strekt seg til godt inn på nyåret i de kystnære skogene her sørpå, men nå ligger en god dyne og luner landskapet. Vekslende temperaturer over og under nullpunktet har gitt dyna et tynt islag som brytes for hvert trugetrinn innover heia.
Min faste leirplass er lett å spa frem, og snart freser kaffen over gnistrende ildtunger.
Fravær av sjenerende lyd, og ro i sjelen.
Aldring
Ny pust,
forhistorisk form.
Flyktige år blant skogens søyleganger.
—
En bjørkestamme.
Glatt, grov.
Fingre som følger faste furer.
Hud mot hud.
—
Tid.
Livsløp.
Aldring.
Magne
Skogens uro
Jeg trodde jeg hadde grublet meg ferdig.
Jeg ville bare gi meg hen til vått gress, tåkedis over vannene, brunstbrøl og insektsumming. Jeg ville høre knitrende tyrived og brusende kaffekjele. Jeg ville lukte regnet slik det lukter mot uttørret sommerskogbunn.
Men jeg fant dem også der. De dukket opp i tider jeg minst ventet dem. De kunne fange meg mens jeg smugkikket på vannymfenes morgenstell. Eller jeg ble var dem når jeg lyttet til toppmeisenes trillende toner.
Jeg ville la naturens veldige skjønnhet oversvømme meg, men jeg kunne ikke løpe fra meg selv.
Jeg endret perspektiv da jeg så gjennom konvekse og konkave glass. Da fikk det kjente og kjære nye betydninger. Fra en maurs ståsted er en meise en gigant, en effektiv jeger. Den river hodet av insektet slik at safta siver ut. Bruker den klebrige fukt som lim til å feste det arme kryp under en barkbit, for så haste avsted til neste offer. De lyse trillende toner er skingrende fanfarer gjennom grønt og brunt villnis.
Ute på myra svirrer nymfer og libeller. De er helikoptre med skarpe, stygge gripearmer, og de har stadige utfall mot ulykkelige forbipasserende.
Det er klart at innsikten om naturens råskap finnes et sted langt inne i tankenes grå labyrint, men jeg hadde håpet å slippe unna dem. Jeg ville ha fred og skogens ro.
Naturen kjenner ingen nåde, bare naturlige konsekvenser og instinkter.
Jeg tenker litt på Gud.
Jeg tenker på humanisme
Er det relevant?
Jeg tenker,
fordi jeg er meg.
Magne
Melankoli
Akvarell 9×9 cm – «Høst»
Naturen er så ufattelig vakker. Farger og former formelig spruter mot deg dersom du har sansene åpne ute i skog og mark.
På overflaten er det bare pur glede og fryd.
Men under det hele gnager livshjulet sakte men sikkert. Liv og død er to sider av samme sak. Vi kan ikke se for oss døden dersom det ikke var for vår forestilling om livet – og vise versa.
Døden er ikke bare livets motsats, den er også livets forutsetning. Uten døden ville alt bare hopet seg opp i et ufattelig kaos. Ved døden reorganiseres stoffene til nytt liv.
Om høsten blir denne dobbeltheten så tydelig. Som alt annet skal også vi dø. Det er så vanskelig å ta inn over seg. Vi arbeider og kaver – strever og sliter – og håper at det i alle fall blir et minne om oss – et ekko tilbake.
Å spise – å bli spist.
Magne
Destroying angel – Hvit fluesopp
I sin hvite kjole står hun der – med foldet krage. Hun skal beundres – på avstand – med respekt.
Hun er den ødeleggende engelen.
Også hun bør betraktes fra bakkenivå som så mye annet vi vanligvis haster forbi i skogen. For hun holder det meste skjult under sin store, runde parasoll.
Hele naturen er bygget rundt det samme konseptet: – Bygge opp og rive ned. Bygge opp på ny, og rive ned igjen.
Ønsker du selv å vente med å gå over til muldens rike på enda en stund, så nøyer du deg med å nyte synet av denne vakre.
Da vi var små, så vi verden i et helt annet perspektiv. Det er så lett å glemme. Størrelse er i høyeste grad relativt! Hva er stort og farlig – hva er lite og uvesentlig? Det kommer an på hvem du selv er.
De små, røde kremlene kan gi matauk. Soppkjenneren vet hvilke som kan brukes – og hvilke som er ubrukelige. Pass deg nå!
Til slutt enda en liten refleksjon over perspektiver. Liten, stor, bak,fram, opp, ned. Hvem bestemmer hva som er relevant?
Når du har fylt sekken til randen med stor og lys piggsopp, ta nok en titt på fangsten. Med litt fantasi, og gjerne et kamera, kan du legge ut på en ny vandring. Kommer du i rette modus, er du ikke på hjemvei igjen før du må finne fram hodelykta fra sekken!
Magne
Piggsopplandskap
Sceneteppet dras vekk…
Sceneteppet dras vekk enda en gang i livets omskiftelige teater. Klorofyllet trekkes inn, og andre farger trer fram. Frø, sporer, bær. Alt gjøres klart for å gå inn i den blå, mørke, kalde, stille tiden.
Alle disse små skapninger takler overgangen på sin egen spesielle måte. Små hjerter som banker – like til de settes på pause for en stund. De gjør det de må. De gjør det de skal. De spør ikke. De grubler ikke. De roper ikke etter svar. De bare er – til de ikke er det lenger. Likevel lever de videre – som atomer og andre byggesteiner i nytt liv. Med mindre de selv er ment å en gang kvikne til live igjen – som seg selv – eller som seg selv i en ny drakt.
Mange sjeler lengter til sydligere breddegrader når dagene her nord krymper. Men tro ikke at du må reise tusenvis av kilometer til Italias valmueenger for å oppleve det sanseløse røde! Du må ned på kne! Du må kjenne lyngen trykke mot magen! Først da, skal du på ny løfte blikket. Da vil du se.
Magne