Skildringer gjennom malerier, foto, video, lyd og tekst
Denne lille bekken har jeg sittet ved så mange ganger, og mange ganger har jeg bare krysset den på vei fram eller tilbake. Steinene skaper sebrastriper i virvlene i vannet og det gir en meditativ ro å male dem. Noen ganger tar elva med seg strå på veien.
Er det ikke egentlig interessant å tenke over styrkeforholdene her. Vannet som tydelig er føyelig og smyger seg forbi de bestandige steinene. Men vannet holder det gående så lenge, at det er vannet som har formet steinene.
Jeg forsøker å male isen idet den begynner å gå i oppløsning. Det er vanskelig. Fargetemperaturen er krevende å bestemme. Noen steder er den nøytral lys og mørk grå, andre steder er den varm og jordfarget. Små smeltepunktet er spredt utover som små spetter. Sola kommer og går, kommer og går. Isen er ikke den samme i den varme gløden fra sola og under de blågrå skyene.
I det siste har jeg fundert litt over dette med isen som går i oppløsning. Mellom meg og deg kan det også danne seg is. Det er en kjent metafor. Men hvordan ser det egentlig ut når isen smelter?
Det ser ikke ut til at isen smelter like fort over det hele. Kanskje det begynner litt langs kantene, men så fryser det til igjen på kvelden og lange skarpe stråler skyter ut fra kanten. Morgenen kommer og sola tar tak igjen. De skarpe isstrålene fra i går blir rundere og etterhvert forsvinner de helt. Inne på isen danner det seg små pytter med smeltevann. Noen steder er disse gått over i skarpe råker. Hva er det som gjør at isen bryter sammen akkurat der?
En annen ting jeg legger merke til er hvor mørk isen er langs kantene. Faretruende på et vis. Den harde hvite isflata er betryggende, tross alt konkret og definert.
Våren er kommet, og jeg maler en iskant. Forsøkte meg først èn gang, men det ble dårlig så jeg viska det ut. Malte videre på samme plate og det ble dette. Uten mer kontekst i form av strå og lignende, kunne det like gjerne være et helt abstrakt motiv.
Magne
Det har vært vanskelig å få kalenderen tilå gå opp etter at svigerfar gikk bort, men i dag var jeg på ny på plass ved bekken for å forsøke å avlure den noen mysterier.
Jeg valgte en litt ny taktikk. Istedenfor å male bekken mørk for så å male de lyse partiene oppå, malte jeg bekkens lys (utenom høylysene) ganske transparent og fylte inn de mørke tegningene av bølger etter dette. Tror dette kan være en god løsning videre.
Magne
Jeg hadde et forsøk på å male denne lille biten av bekken opp mot Vettetjønn, men jeg visket det ut. I dag var det et nytt forsøk! Dermed var plassen ferdig tenkt ut og det var bare å rigge seg til der igjen. Denne formiddagen med litt mer ro og overskudd.
Kanskje skulle man tro at det var lettere å male snø enn diverse vekster, men det er ikke så enkelt. Lys i både landskap og bekk måtte avklares rimelig hurtig for å etablere en overbevisende helhet.
Det var fantastisk fint å være i gang ute igjen etter en vinter der kreftene ikke har strukket til når det kommer til friluftsmaleri.